Fugletrekk, det at et stort antall fugler forflytter seg, trekker, fra ett område til et annet i sammenheng med bestemte årstider. Milliarder av fugler fra den nordlige halvkule trekker sørover om høsten og tilbake om våren. Relativt få fugler fra den sørlige halvkule trekker nordover mot ekvator og noe lenger for å overvintre. Det er også noen tropiske arter, f.eks. enkelte afrikanske gjøker og stærer, som foretar sesongmessige vandringer uten å forlate tropebeltet.
I oldtiden hevdet Aristoteles at visse fuglearter vår og høst forvandlet seg til andre arter, og at stork og andre fugler falt i dvale om vinteren. I løpet av årene 1200–1400 ble mange av disse oppfatningene revidert. Den tro at svalene overvintret på bunnen av tjern holdt seg i visse vitenskapelige kretser helt til innpå 1800-tallet (G. Cuvier 1817).
Inndeling
Den moderne form for ringmerking ble startet 1899 i Danmark og har vært avgjørende for utforskningen av fuglenes trekkveier. Man inndeler fugleartene i fire hovedgrupper etter deres vandringsvaner: 1) trekkfugler, 2) invasjonsfugler, 3) streiffugler og 4) standfugler, men skarpe grenser mellom dem finnes ikke. Trekkfuglene har en årlig, regelmessig forflytning, som er sesongbestemt og forutsigbar, av mer eller mindre hele populasjoner mellom forplantningsområdet og vinterkvarteret. Ordet fugletrekk i streng forstand brukes kun om slike arter. De kan inndeles videre i kort-, mellom- og langdistansetrekkere. De fleste arter av norske og europeiske trekkfugler overvintrer i Europa (kort- og mellomdistansetrekkere) eller Afrika, men noen få arter, bl.a. lappsanger og rosenfink, overvintrer i Asia. Noen få arter som hekker i Øst-Asia trekker også til Afrika. Invasjonsfugler viser helt uregelmessige forflytninger enkelte år, trolig pga. overbefolkning eller næringsmangel. Streiffugler foretar relativt korte og uregelmessige vandringer som resulterer i en spredning, men ingen forskyvning av populasjonen. Standfugler blir i hekkeområdet hele året. I Norge er det få fugler som fullt ut regnes som standfugler, bl.a. gråspurv, skjære og ravn, men også blant disse vil noen individer fra tid til annen legge ut på streif. En del arter som regnes som standfugler forflytter seg likevel over kortere avstander, f.eks. fra høyere til lavere områder i terrenget. En rekke arter er delvis standfugler, og her finnes alle overganger. Hos noen arter trekker de fleste eller bare de unge sørover, mens de øvrige blir igjen. I Norge overvintrer noen få prosent av svarttrostene, mens i Danmark overvintrer samtlige. Hettemåken er typisk trekkfugl i Norge, mens de danske er standfugler osv.
En spesiell form for trekk kalles sløyfetrekk. Vår- og høsttrekket går da ikke gjennom de samme områdene. F.eks. storlommene, som hekker i Vest-Sibir, trekker om høsten direkte til Svartehavet og om våren videre opp til Østersjøen og i sløyfe tilbake til Sibir. Et annet særpreget trekk kalles fellingstrekk.
Den lengste distanse hos norske trekkfugler tilbakelegger rødnebbterna, som flytter fra Svalbard til Sør-Afrika og dels henimot Antarktis. To ganger om året tilbakelegger den rundt 15 000 km. Ved hjelp av små geologgere har forskere fulgt trekket til rødnebbterner fra hekkeområdet på Grønland. De flyr helt ned til overvintringsområdet i Sørishavet, og tilbakelegger hele 70900 km fra hekkeområdet til overvintringsområdet og tilbake.
De faktorer som setter trekket i gang både vår og høst, kan ha en viss tilknytning til værforhold og ernæring. Vi vet samtidig at lysets variasjon med årstidene stimulerer kjønnskjertlene og trekkdriften. Man regner imidlertid med at en hormonproduksjon fra bl.a. hypofysen gir de primære impulser som fører til utløsningen av trekket.
Utforskning
Få biologiske fenomener har vært gjenstand for så mange teorier og spekulasjoner som fuglenes orienteringsevne, da helst i tilknytning til deres trekk. I nyere tid har en rekke eksperimenter vist at fugler som trekker om dagen, kan orientere seg etter solen, mens de som trekker om natten, bruker stjernene som veivisere. I overskyet vær sjalter de over til å utnytte jordmagnetismen, dvs. til sitt innebygde kompass. Orienteringsevnen er medfødt, og både trekkruten og vinterkvarteret er programmert inn i fuglenes hjerne. Hos mange arter reiser de voksne fuglene sørover lenge før de unge fra samme år. Gjøkungene, som aldri har sett sine virkelige foreldre, reiser på egen hånd fra Norge til tropisk Afrika i august–september, og her treffer de for første gang de eldre gjøkene, bl.a. fra Norge. De eldre gjøkene drog i løpet av juli. De småfuglene som var gjøkungenes fosterforeldre, reiser til helt andre trakter for vinteren.
Kunstig forflytning av fugler har mange ganger gitt forbløffende resultater. En havlire ble i rugesesongen fraktet 5000 km fra Wales, Storbritannia til Boston, USA og sluppet fri der. I løpet av 13 dager klarte den uten noen landemerker å finne hjem igjen over Atlanterhavet til reirhullet sitt i Wales. Det er fastslått at fugler også til en viss grad kan orientere seg etter landemerker og følger kystlinjer osv. hvis været er klart. Her er det ikke snakk om instinkthandlinger, men om erfaringer og en evne til å oppfatte geografien.
Hastigheten under vanlig trekkflukt ligger hos spurvefugler på 30–50 km i timen, mens andefugler og vadefugler kan holde 50–80 km i timen. Vindforholdene er av stor betydning i denne sammenheng. I gjennomsnitt forflytter ikke trekkfuglene seg langt per dag (eller natt). Hvis forholdene innbyr til det, slår de seg ned og tar lange pauser. Det har vært vanlig å regne med at i gjennomsnitt tilbakelegger små spurvefugler ca. 60 km per døgn i løpet av hele forflytningen, og forskjellige vadefugler inntil ca. 500 km. Mye av trekket foregår i høyder under 1000 m over bakken, men selv småfugler kan trekke i en høyde av 1000–5000 meter. En solid rekord har en skjellgribb som kolliderte med et fly i en høyde av 11300 moh. Ved å fly høyt er fuglene i stand til å utnytte vinder i den nedre delen av stratosfæren og på den måten spare energi. Energimessige fordeler er også årsaken til at en del store fugler, bl.a. gjess og skarver, gjerne danner plogformede flokker når de trekker. I stor utstrekning brukes nå radar for å registrere trekkfuglflokker. Se fugler, fuglemerking, trekkfugler, flytrygging.