basilika

Basilika er en bygningstype utformet i den hensikt å forene en utstrakt gulvflate med jevne lysforhold. I den typiske basilika markerer søylerekker det langstrakte, høye midtskip (hvis bredde oftest er bestemt av de konstruktive muligheter for overdekking), flankert av to eller flere lavere sideskip, og med vinduer satt inn både i veggfeltet mellom de forskjellige takflater og i de ytterste sideskipsvegger.

Historikk

Et tilnærmet basilikasystem finnes i egyptiske templer fra omkring 1500 f.Kr. Det ble fullt utviklet av romerne ut fra deres behov for store forsamlings- og rettslokaler. Karakteristisk for romersk byggekunst er også den halvrunde nisjen, exedra, som gjerne avsluttet midtskipet.

Basilika er den latinske betegnelsen på det greske begrep stoa. Det er brukt om et bredt utvalg av byggverk i romersk arkitektur, men spesielt om store offentlige søylehaller som lå med langsiden som inngangsside langs byenes sentrale plasser i hele romerriket. Et eksempel på en ny type basilika – med to innvendige parallelle søylerekker som dannet tre skip, og inngang i kortenden, finner vi ved Forum i Pompeii (1. årh. før Kristus). Denne typen fikk anvendelse som rettslokale og kunne ha exedra, bl.a. midt på kortveggen, hvor magistraten satt.

Da kristendommen i år 313, ved et edikt fra keiserne Konstantin og Licinius, fikk likeverdig status med andre religioner, ble det behov for en egen byg­ningstype (senere kalt kirker) for den kristne kult. En avlang basilikaform ble i de fleste tilfeller valgt. Et tidlig eksempel er den femskipede Laterankirken i Roma (først Kristkirke, idag S. Giovanni in Laterano), pavens biskops­kirke, som ble reist ca. 313 og ombygget 1650 av F. Borromi­ni.

Exedraen, nå kalt apsis, gav naturlig plass for alteret. Etter hvert som et større presteskap skulle ha sine faste sitteplasser nær alteret, og korsangen ble innført, ble partiet utvidet i dybden og gitt navnet kor. I tidlig middelalder ble det tilføyd tverrskip, ofte i begge ender av langhuset. Senere ble man stående ved ett tverrskip, lagt mellom langhus og kor, hvorved kirkebygningen fikk sin karakteristiske korsform. Kapeller ble også føyd til, i krans omkring koret, eller som halvt selvstendige, mindre bygninger, forbundet med hovedanlegget.

Midtskipet har forekommet uten tak (hypaethral basilika), men har van­­ligvis eget tak, på vegger som rager opp over øvrige takflater. Disse vegg­delene har vinduer som gir lys til midtskipet og kalles klerestorium. Et slikt tverrsnitt kalles basilikatverrsnitt.

Sin mest markante utforming har basilikakirken fått i de høyreiste gotiske kirkebygg, som for eksempel de franske katedralene i Amiens, Chartres og Reims.

Litteratur:

• E. Langlotz: Der architekturgeschichtliche Ur­sprung der christliche Basilika, 1972;
• H. Kähler: Die frühe Kirche. Kult und Kultraum, Berlin 1972;
• H. P. L’Orange: Oldtidens bygningsverden, Oslo 1978 ss. 206–09;
• Hans Koepf: Bildwörter­buch der Architektur, Stuttgart 1982 ss. 43–46;
• N. G. L. Ham­mond og H. H. Scullard (red.): The Oxford Classical Dictionary, Oxford 1991 s. 162.