Djevel, en ond ånd. Djevelen, i bestemt form, er særlig i kristendommen (Satan) og islam (Iblis) herskeren over de onde makter eller selve det onde personifisert. I disse religionene tenkes djevelen å være guds motstander og menneskenes fiende.
En djevel har i disse religionene spilt en rolle i forbindelse med forsøk på å løse ondskapens, lidelsens og dødens problem. Disse er gjerne av to slag: Enten tenkes det å eksistere kun én gud, som har skapt alt, også djevelen, men som tillater djevelen å true menneskenes liv, eller gud og djevelen tenkes å eksistere side om side fra begynnelsen av. Djevelen får da karakter av en ond skapergud.
Islam
I islamsk tradisjon har djevelen flere navn. Det arabiske djevelnavnet Iblis stammer trolig fra det greske diabolos. Djevelen kalles også al-shaytan (Satan). Djevelen er nevnt i en rekke surer, det vil si kapitler, i Koranen. Det er en teologisk debatt om hvorvidt Iblis er en fallen engel eller en jinn (ånd), slik det antydes i vers 48 i sure 18.
HOVEDMOTIVER I KORANEN
Koranen gir mange detaljer i beretningen om den hovmodige engelen som nekter å ære Guds skapning, mennesket; for eksempel i sure 2,32: «Engang sa Vi (Gud) til englene, 'Fall ned for Adam!' De gjorde det alle, unntatt Iblis. Han nektet og var hovmodig, og var en gudsfornekter.» Iblis' hovmod står som negasjonen av islam, som betyr underkastelse og akseptasjon av Guds vilje.
Det andre hovedmotivet i Koranen er at djevelen fristet Adam og Eva i Paradiset og forårsaker deres fall. Ifølge Koranen har Gud tillatt djevelen å forsøke å forlede menneskene helt frem til Dommens dag, deretter skal han kastes i helvetes ild med hele sitt følge av djevler og syndere. I islamsk tradisjon er djevelen en sentral skikkelse som også spiller en rolle i den islamske mystikken, sufismen.
Jødedom
I jødedommen har forstillingen om Satan ikke fått samme betydning som i kristendommen og islam. I Den hebraiske bibelen opptrer Satan bare tre ganger som en personifisert skikkelse, men også her er han underlagt guddommen. Først i de apokryfe og apokalyptiske tekstene fra tiden rundt vår tidsregnings begynnelse, fikk Satan en mer selvstendig stilling. I folkereligionen og fortellertradisjonen, aggada, opptrer både onde og fiendlige skikkelser under forskjellige navn og med ulike roller, men den rabbinske jødedommen har aldri utviklet en lære om en mektig Satan som opptrer som Guds motpart i verden.
Zoroastrismen
I iransk religion, blant annet i zoroastrismen, finnes en mer konsekvent lære om to motstridende krefter i tilværelsen (dualisme) enn i islam og kristendommen. Både gud (Ahura Mazda 'lysets hersker') og den onde skikkelsen (Angra Mainyu 'mørkets fyrste') eksisterer fra evigheten av. Først når djevelen går til angrep på lysets rike, blir verden skapt av gud som et mottrekk i en langvarig kosmisk strid. Djevelen klarer imidlertid å forderve deler av skaperverket. Ved tidens slutt skal lysverdenen gjenopprettes og djevelen definitivt støtes bort. Dette kosmiske drama ligger også til grunn for manikeismens dualistiske verdenssyn. Iranske forestillinger har trolig gitt støtet til utformingen av Satan-skikkelsen i noen jødiske grupper i tiden rundt vår tidsregnings begynnelse.
Buddhismen
I buddhismen finnes en djevelskikkelse, Mara ('Den som slår' eller 'Den som dreper'), som er knyttet til seksualitet og til døden (som en følge av forplantning). Mara er fremfor alt en skikkelse som hjemsøker munkene og forstyrrer dem i meditasjonen for å hindre at de blir befridd fra gjendøden. Særlig kjent er hans forsøk på å hindre Buddha i å nå Oppvåkning.