Bulgarias litteratur kan føres tilbake til andre halvdel av 800-tallet og var i starten hovedsakelig av religiøs art. Ved siden utviklet det seg en rik folkediktning i form av eventyr, folkeviser og legender. Det tyrkiske overherredømmet hindret den litterære utviklingen til munken Paisij utga «De bulgarske slavers historie» i 1762. En nasjonal litterær gjenfødelse foregikk på 1800-tallet. Denne hadde opprørsk og nasjonalromantisk innhold.
Viktige prosaforfattere på 1900-tallet var blant andre Dimitar Dimov og Georgi Misjev, og lyrikerne Elisaveta Bagrjana og Georgi Dzjagarov. I 1981 fikk bulgarskfødte Elias Canetti Nobelprisen i litteratur. Sentrale navn i moderne bulgarsk prosa er forfatterne Jordan Raditsjkov og Dejan Enev.
Middelalderen og tidlig moderne tid
Den bulgarske litteraturen er den eldste av de slaviske litteraturene og ble grunnlagt av elevene til slaverapostlene Kyrillos og Methodios i andre halvdel av 800-tallet. Den var nesten utelukkende av religiøs-didaktisk art, skrevet etter bysantinske mønstre. Samtidig utviklet det seg en meget rik muntlig folkediktning i form av folkeviser og eventyr. Blant bogomilene oppstod en apokryf legendediktning med nasjonalt preg.
Tyrkernes overherredømme hindret den videre utviklingen, men en gjenfødelse begynte med Athos-munken Paisijs De bulgarske slavers historie (1762). I første halvdel av 1800-tallet oppstod en bulgarsk poesi. Najden Gerov (1823–1900) representerte sentimentalismen og tok folkelige og nasjonale temaer opp i sin diktning, for eksempel i poemet Stojan og Rada. Han utgav også den første større bulgarske ordboken (5 bind, 1895–1904).
1800- og tidlig 1900-tallet
Utover på 1800-tallet var det den voksende nasjonale frigjøringsbevegelsen som bestemte poesiens utvikling og gav den dens opprørske og nasjonalromantiske innhold; betydeligst var lyrikeren Khristo Botev. I denne tiden ble også prosaen utviklet av blant andre Ljuben Karavelov (1837–1879) og Vasil Drumev, som skrev den første bulgarske romanen, En ulykkelig familie (1860). Drumev grunnla også den bulgarske dramatiske tradisjonen med det realistiske historiske skuespillet Ivanku, Asen I's morder (1872).
Under frigjøringskampen i 1860- og 1870-årene brøt realismen gjennom, blant annet under russisk påvirkning. Livet under det tyrkiske styret preget litteraturen i 1880-årene (Ivan Vazov, Zakhari Stojanov, 1851–1889; Konstantin Velitsjkov, 1855–1907). Pentsjo Slavejkov skrev i 1890-årene det store poemet Den blodige sang om oppstanden i 1876. Todor Vlajkov (1865–1943) gir et realistisk bilde av bøndenes liv, men ikke uten idealisering. Skarp sosial tendens finnes hos Aleko Konstantinov (1864–1897) i satiren Baj Ganju.
Fra slutten av 1890-årene gjorde modernismen seg gjeldende også i bulgarsk litteratur, med symbolismen som dominerende retning i perioden 1905–1918, og påvirker blant andre Pentsjo Slavejkov og Peju Javorov. Symbolistiske lyrikere var for eksempel Teodor Trajanov (1882–1945) og Ljudmil Stojanov (1888–1973).
Mellomkrigstiden
Etter første verdenskrig trengte en sosial realisme og revolusjonær patos igjen inn. Flere tidligere «dekadenter» og symbolister engasjerte seg i de sosiale og politiske konfliktene og ble marxister og sosialister, for eksempel Khristo Jasenov (1889–1925). Sosialistiske lyrikere var blant andre Dimitar Poljanov (1876–1953) og Nikola Vaptsarov (1909–1942), mens den modernistiske, mer individualistiske tradisjonen ble ført videre av blant andre mellomkrigstidens fremste novellist, Jordan Jovkov.
Folkerepublikken (1946–1991)
I folkerepublikken Bulgaria gjorde stalinismen seg gjeldende med krav om sosialistisk realisme. Betydeligst er Dimităr Dimov (1909–1966) med den populære romanen Tobakk (1951). Elisaveta Bagrjana (1893–1991) skrev nasjonal, antifascistisk lyrikk. Den langsomme «avstaliniseringen» fra 1956 gjorde forholdene lettere.
Mest markant var fornyelsen innenfor poesien. Dette gjaldt både lyrikere av den eldre generasjon som Dora Gabe (1886–1983) og Lamar (pseudonym for Lalju Martinov, 1898–1974), og av mellomgenerasjonen, blant andre Blaga Dimitrova, Bozjidar Bozjilov (født 1923), Georgi Dzjagarov (født 1925) og Pavel Matev (1924–2006). Hos disse finner man en personlig og individualistisk tematikk.
Georgi Misjev (født 1935) skildret fraflyttingens og urbaniseringens problemer i romanene Matriarkat (1967) og Sommerhusområdet (1976), og epigrammene av Radoj Ralin (pseudonym for Dimitar Stojanov, 1923–2004) ble allemannseie.
Etter 1991
Senere fornyere av den bulgarske prosaen har fremfor alt vært Blaga Dimitrova, med sin intrikate fortellerteknikk, og Jordan Raditsjkov, med sine barokke og fabulerende noveller. Et nytt navn i 1990-årene var Dejan Enev (født 1960) med Menneskejeger (1994, norsk utgave 1997).