Karl Adolf Gjellerup, dansk forfatter. Studerte opprinnelig teologi, men sluttet seg senere til Georg Brandes' tanker og skrev i begynnelsen av 1880-årene en rekke naturalistiske romaner og «frigjorte» dikt. En idealist (1878) og Germanernes lærling (1882) er de betydeligste av romanene, diktsamlingen Rødtjørn (1881) den klareste brandesianske bekjennelse. Han brøt imidlertid hurtig med naturalismen. I de to stillferdige småromanene G-dur og Romulus prøver han å skrive uten tendens. I reiseboken Vandreaaret (1885) vender han seg mot brødrene Brandes, unødig bittert, og innvarsler en etisk-klassisk linje i sitt forfatterskap. Det stort anlagte drama Brynhild (1884) er en frukt av denne forandring.
Svakere, men med rike enkeltheter er den dramatiske trilogi Tamyris (1887). En borgerlig linje, sterkt påvirket av 1890-årenes symbolisme, kommer samtidig frem i skuespillene Wuthhorn (1893), Herman Vandel (1891) og Hs. excellence, samt i de to ypperlige romanene Minna (1889) og Møllen (1896). Gjellerup bosatte seg i Tyskland mot slutten av 1800-tallet, og skrev etter hvert sine bøker både på tysk og dansk, eller bare på tysk. Via Schopenhauer ble han ledet mot indisk filosofi og skrev de to romanene Pilgrimmen Kamanita (1906) og Verdensvandrerne (1910) over buddhistiske tanker.
I 1917 delte Gjellerup Nobelprisen i litteratur med Henrik Pontoppidan.