Når en konstruksjon eller konstruksjonsdel blir utsatt for krefter vinkelrett på lengderetningen, vil den deformeres ved bøying.
Deformasjonen fører til spenninger, i alminnelighet trykkspenninger på lastsiden og strekkspenninger på motsatt side (se bøyemoment). Etter som kreftene vokser, øker bøyingen, og man kan til slutt få brudd. De spenninger man beregningsmessig har i en konstruksjonsdel i bruddøyeblikket, kalles dens bøyefasthet.
Største bøyepåkjenning blir testet i bøyeprøven. Den maksimale nedbøyning av prøvestaven like før brudd inntreffer kalles bøyedeformasjon. Det maksimale avvik fra horisontalplanet som en horisontal konstruksjon, for eksempel en bro, et dekke eller en bjelke, har under belastning, kalles nedbøying. Av tekniske og estetiske grunner må ikke denne deformasjonen bli for stor, og ofte må man dimensjonere de bærende delene etter nedbøying i stedet for styrke. Det stilles da krav om at nedbøying ikke må overskride en viss del av spennvidden, for eksempel 1/200 for et betongdekke og 1/700 for en jernbanebro.