Paul Claudel var en fransk dikter. Han skrev lyrikk og drama. Claudel virket i en rekke land som diplomat, og særlig hadde opphold i Kina, Brasil og barokk-byen Praha mye å si for ham som dikter. Han regnes som en av Frankrikes største lyrikere og en av verdenslitteraturens betydeligste dramatikere. Hans lyriske og dramatiske form er nyskapende, og han virket også fornyende på den religiøse følsomheten.
Tidlig forfatterskap
Claudel gjennomgikk en brå omvendelse til katolisismen julen 1886, noe som fikk fundamental betydning for hans liv og diktning. Han mottok tidlig sterke impulser fra Arthur Rimbaud.
Claudels egen diktning kan sees både som en videreføring av og en reaksjon mot symbolismen. I 1890-årene fikk han sterke impulser fra Richard Wagners verk.
Art Poétique
I det vanskelig tilgjengelige verket Art Poétique (1907) legger Claudel frem sin oppfatning av universet og av diktningen. I skaperverket har ethvert fenomen sin mening og nødvendige plass, det eksisterer en intim sammenheng mellom alle ting. Kunstneren er den som ser denne sammenhengen og åpenbarer den gjennom sitt verk. Dermed får diktningen en religiøs mening for Claudel, men hans verk er samtidig meget «jordisk»; det er preget av en veldig vitalitet og en dristig, sanselig billedbruk.
Hovedpersonene i hans skuespill er gjerne mennesker som leter etter den religiøse mening med sitt liv, etter sin plass i universet. Men for å nå frem til den, må de som regel gi umenneskelige ofre, i de fleste tilfeller må de sette livet til.
Le Soulier de satin
Claudels hovedverk Le Soulier de satin (1919–1929, «Satinskoen») er et drama sammensatt av fire helaftens skuespill. Handlingen er henlagt til senrenessansen. Her utfoldes et rikt register av følelser, helgenkall og eventyrlyst, livsbegjær, naturfølelse og religiøs ekstase. Lenge så det ut til at dette dramaet, slik som enkelte andre av Claudels mer avstikkende dramatiske verk, ikke lot seg oppføre. Men da Jean-Louis Barrault oppdaget stykkene, slo de igjennom også på scenen.
Andre av Claudels mest kjente dramaer er det lyriske mysteriespillet L'Annonce faite à Marie (1912, norsk oversettelse Bodskapet til Maria, 1967) og Partage de Midi (1905, oppført først i 1947, norsk oversettelse Dagen vender, 1975), som er en lidenskapelig, opprivende kjærlighetstragedie. Videre Tête d'or (1890), La Ville (1893) og trilogien L'Otage, Le Pain dur og Le Père humilié (1911–1920).
Claudel samarbeidet med komponister som Darius Milhaud og Arthur Honegger, henholdsvis i Le Livre de Christophe Colomb (1935) og Jeanne au Bûcher (1938, norsk oversettelse Jeanne d'Arc på bålet, 1967).
Av hans lyrikk bør nevnes Cinq grandes odes (1910), La Cantate à trois voix (1913) og La Messe là-bas (1919).
Betydning
Mange har sett på Claudel som en anakronisme i forhold til 1900-tallets sosiale og kunstneriske oppfatninger. Interessen for hans verk har likevel vært stadig økende, og mange av Frankrikes ledende teaterfolk har vært opptatt av hans dramatikk. Hans ønske om å skape et «rituelt teater» gjorde ham til en dristig eksperimentator som brøt radikalt med scenekunsten i realismen, og hans kamp for å gjenskape en «tapt enhet» i sin diktning har også sterk appell til mange mennesker.
Han var bror av bror av Camille Claudel.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Barrère, Jean-Bertrand: Claudel : le destin et l'oeuvre, 1979, isbn 2-7181-0603-4, Finn boken
- Lioure, Michel: L'esthetique dramatique de Paul Claudel, 1971, Finn boken
- Madaule, Jacques: Le drame de Paul Claudel, 4e éd., 1947, Finn boken
- Rieber-Mohn, Hallvard: Paul Claudel, 1956, Finn boken
- Winther, Truls: Paul Claudel og det skapende ord, 1974, Finn boken
- Wyller, Anders: Paul Claudel : en kristen dikter og hans drama, 1936, Finn boken