Georges Perec, fransk forfatter, sønn av polsk-jødiske immigranter som begge mistet livet under den annen verdenskrig. Selv om han aldri behandlet det direkte, er tanken om holocaust indirekte til stede overalt i Perces forfatterskap. De første romanene hans, Les Choses (1965; norsk overs. Tingene, 1999) og Un homme qui dort (1966), gir et kritisk og satirisk bilde av Frankrike i 1960-årene. I 1969 kom han med i forfattergruppen OULIPO, og forfatterskapet fikk etter dette et mindre ideologisk og mer eksperimenterende preg. Dette gjelder bl.a. romanen La Disparition (1969), skrevet uten bruk av ord som inneholder bokstaven e. W ou le souvenir d'enfance (1975; norsk overs. W, eller Barndomsminnet, 1984) er en eksperimentell selvbiografi der forfatteren med ulike strategier prøver å nærme seg en så smertefull historie at den egentlig ikke lar seg fortelle. I Je me souviens (1978) har han samlet ulike erindringer fra ungdomstiden, men utan at han gir noe helhetlig bilde av personen som erindrer.
Den omfangsrike romanen La Vie mode d'emploi (1978; norsk overs. Livet bruksanvisning, 1996) regnes av mange som et hovedverk i fransk litteratur etter den annen verdenskrig. Den rommer en rekke historier som er vevd inn i hverandre, og mange av dem kan leses som tradisjonelle fortellinger med spennende handling og mye humor. Men boken er samtidig en intrikat vev av litterære referanser, og gjenspeiler mye av den debatten man har ført i Frankrike de siste årtier om romanens utvikling og egenart.
Perec skrev også skuespill og hørespill samt korttekster av ulike slag, og han arbeidet med film både som manusforfatter og produsent. Han etterlot flere ufullførte manuskrpiter, bl.a. en kriminalroman, 53 jours (utgitt 1989), der handlingen delvis er lagt til et fiktivt land nordvest i Europa. Interessen for forfatterskapet hans har vokst sterkt etter hans død, ikke minst i engelsk- og tysktalende land. Han har også hatt innflytelse på flere norske forfattere.