Blåsyre er en vannklar, lettflytende, meget flyktig og svært giftig væske. Den har frysepunkt −13,4 °C og kokepunkt 25,6 °C.
Det kjemiske navnet på blåsyre er hydrogencyanid. Den kjemiske formelen (strukturformelen) er H-C≡N.
Blåsyre er en svak syre. Både i sterk fortynning og i gassform lukter syren av bitre mandler.
Egenskaper
Blåsyregass er meget giftig. Den er lettere enn luft og er derfor uegnet som stridsgass. Blåsyre brenner med rødfiolett farge, og i blanding med luft er den eksplosiv når blandingen inneholder 6–40 volumprosent blåsyre.
Blåsyre er lett løselig i vann, og da den er en meget svak syre, er pH i løsningen cirka 5 i en 0,10 M løsning (pKa = 9,3, se syrer).
Vannløselige cyanider, for eksempel kaliumcyanid, KCN, vil protolysere i vann og gi blåsyre:
KCN(s) + H2O(aq) → K+(aq) + HCN(aq) + OH−(aq)
Selv reaksjon med karbondioksidet i luften er tilstrekkelig for frigjøring av blåsyre. Både i fast og i løst tilstand lukter derfor cyanidene av blåsyre. Tilsetning av sterk syre til cyanidløsninger vil gi store mengder blåsyregass. Det stilles derfor strenge krav til håndtering og lagring av cyanider.
Forekomst
I fri tilstand dannes blåsyre i visse tropiske planter. I bundet form foreligger den i glykosidet amygdalin i kjernene til bittermandler og i mange steinfruktkjerner, for eksempel aprikoser, kirsebær, plommer og ferskener. I sigarettrøyk er det også påvist blåsyre. Dessuten er stoffet påvist i det intergalaktiske rom.
Fremstilling
Teknisk fremstilles blåsyre ved oksidasjon av en blanding av metan, CH4, og ammoniakk, NH3, sammen med luft og en katalysator, for eksempel i form av et nett av platina ved 1000–2000 °C:
2CH4(g) + 2NH3(g)+ 3O2(g) = 2HCN (g) + 6H2O(g)
Nyere metoder går ut på å omsette ammoniakk direkte med kullpulver ved 1250 °C.
Bruk
I gasstilstand blir blåsyre brukt til å utrydde skadeinsekter på planter og andre steder, blant annet ved «gassing» av lukkede rom.
Syren har også fått særlig stor betydning for organisk-kjemisk industri, blant annet for fremstilling av akrylnitril fra acetylen og blåsyre, og dermed for fremstillingen av akrylfibre.
Under andre verdenskrig ble blåsyregass i enkelte konsentrasjonsleire fremstilt ved reaksjon mellom syre og cyanid og brukt til masseutryddelse (se gasskammer). I dag gis blåsyre intravenøst ved fullbyrdelse av dødsdommer i enkelte land.
På grunn av giftigheten har det blitt rettet oppmerksomhet i mange land mot tidligere cyanidholdige deponier, for eksempel i forbindelse med gassverk.
Destruksjon av blåsyre og cyanider kan skje gjennom kjemisk binding i meget stabile forbindelser, for eksempel som berlinerblått (komplekset [Fe(CN)6]3−) eller ved oksidasjon til cyanat, OCN−, med etterfølgende termisk spalting til ammoniakk og karbondioksid.
Historikk
Blåsyre ble oppdaget av den svenske kjemikeren Carl Wilhelm Scheele i 1782 og senere inngående undersøkt av franskmennene Claude-Louis Berthollet i 1787 og Joseph Louis Gay-Lussac i 1815. Scheele døde selv av blåsyreforgiftning i 1786 da en flaske ble knust, slik at han pustet inn dampen.
Blåsyreforgiftning
Både i gassform, flytende tilstand og løst i vann eller i likevekt med løste cyanider, er blåsyre en svært sterk og meget hurtig virkende gift. Allerede i løpet av noen få sekunder kan en litt større mengde blåsyre fremkalle døden. Forgiftningen kan skje gjennom åndedrettsorganene, ved berøring med huden eller gjennom fordøyelsessystemet. Den dødelige dosen oppgis til 60 mg og den maksimale tillatte arbeidsplasskonsentrasjonen er 5 mg/m3 luft.
Giftvirkningen skyldes at blåsyren hindrer at oksygen i blodet kan utnyttes av kroppens celler, og det inntrer da rask kvelning. Først kommer angstfølelse, svimmelhet, hodepine, hurtig puls, kvalme og blodskutte øyne, siden brekninger, pustebesvær, bevisstløshet, opphør av åndedrettet, hurtig og svekket hjerteslag. Se cyanidforgiftning.
Ved forgiftning med mindre doser kan det bli tid til behandling med kunstig åndedrett, inhalasjon av oksygen og amylnitritt, injeksjon av motmiddel (mest brukt er kobolt-EDTA og natriumtiosulfat) og skylling av magesekken med kaliumpermanganat eller koksaltløsning.