Isoelektrisk punkt, en situasjon hvor molekyler eller kolloidale partikler har like mange positive som negative ladninger og derfor opptrer ladningsnøytrale utad.
I en kolloidal løsning vil partiklene i alminnelighet være elektrisk ladede. Dette skyldes at kolloidale partikler selektivt adsorberer bare ett av de ioneslag som er til stede i løsningen. Derved får alle partiklene samme elektriske ladning. De ioner som adsorberes, kan f.eks. være hydrogenioner, H+, eller hydroksidioner, OH–, fra vannet. Fordi partiklene har samme elektriske ladning, vil de gjensidig frastøte hverandre og på den måten bli hindret i å aggregere. Den elektriske ladningen medfører at den kolloidale tilstanden opprettholdes.
Partiklenes ladning kan imidlertid nøytraliseres ved at man tilsetter en elektrolytt med motsatt ladede ioner som lett adsorberes av de kolloidale partiklene. Ladning som skyldes adsorpsjon av positive hydrogenioner, H+, kan f.eks. bli fullstendig opphevet ved tilsetning av negative hydroksidioner, OH–, eller omvendt. De kolloidale partiklene vil dermed ikke lenger frastøte hverandre, men tre sammen til større partikler som faller ut som bunnfall. Man sier at løsningen koagulerer.
Når det er tilsatt så mye motsatt ladede ioner at de kolloidale partiklenes elektriske ladning akkurat er nøytralisert, er det isoelektriske punkt nådd. I denne tilstanden har de kolloidale partiklene nettoladning null, og det kolloidalt løste stoffet har sin minste løselighet. Setter man til mer motsatt ladede ioner enn det som er nødvendig for å nå det isoelektriske punkt, vil man kunne iaktta at det utfelte stoffet igjen går i løsning (peptisasjon), men nå med en ladning som er motsatt av den de kolloidale partiklene opprinnelig hadde.
Som eksempler på polare enheter/ioner av stor bioteknisk betydning nevnes aminosyrer, peptider og proteiner. Ved deres isoelektriske punkt er molekylene utadtil nøytrale og vil derfor ikke vandre i et elektrisk felt. Ved det isoelektriske punkt har proteinene i alminnelighet sin laveste løselighet. Kjennskapet til isoelektrisk punkt, som kan variere sterkt fra et protein til et annet, er nyttig for isolering og rensning av proteiner.