Abdulrazak Gurnah

Gurnah debuterte som skjønnlitterær forfatter med romanen Memory of Departure i 1987. Den har selvbiografiske trekk og handler om en ung mann som forsøker å unnslippe et korrupt kystsamfunn preget av en mislykket revolusjon. Han drar til storbyen Nairobi i Kenya, bare for å møte samme form for korrupsjon. Han vender så desillusjonert tilbake til utgangspunktet.

Gurnahs neste roman Pilgrims Way (1988) har også selvbiografiske trekk. Den handler om en ung mann som er kommet til Storbritannia og møter et rasistisk samfunn. Han blir forelsket i en kvinne og beretter for henne om sin skjulte fortid og politiske uro i Tanzania. Tittelen viser til hovedpersonens opplevelser av katedralen i Canterbury og refleksjoner over møter mellom kulturer.

I 1990 gav Gurnah ut romanen Dottie, som har navn etter hovedpersonen som er en svart kvinne i femtitallets rasistiske britiske samfunn. Hun føler seg fremmed i det britiske samfunn og har mistet røttene til det samfunn hun emigrerte fra. Hun skaper seg en ny identitet gjennom å lese og se seg selv i skildringer av skikkelser som har mange bakgrunner.

I 1994 kom den romanen som ble Gurnahs gjennombrudd ut, og som ble innstilt til Bookerprisen– Paradis (originaltittel: Paradise. Norsk utgave 1996) . Den handler om en ung gutt, Yusuf, som blir tvunget til å gå i tjeneste som en slags slave for en rik arabisk kjøpmann som faren skylder penger. Han blir tatt med på en reise fra kysten av Øst-Afrika og langt inn i kontinentet til Kongo. Denne reisen er en ironisk kommentar til Joseph Conrads Heart of Darkness. Yusufs reise er ikke som Conrads bok en reise til mørkets hjerte. Den er ikke preget av en manikeisk motsetning mellom lys og mørke, sivilisasjon og primitivitet. Under reisen møter Yusuf den tyske kolonimaktens undertrykkelse, men han møter også motsetningene i afrikanske samfunn, så som mellom swahilikulturen og den islamske religionen på kysten og i møtet med bantufolkeslagene i det indre av kontinentet. Det er en roman som viser at det ikke er mulig å skildre Afrika som noe enhetlig.

I førstepersonsromanen Taushetens øy fra 1996 (originaltittel: Admiring Silence. Norsk utgave 1999), møter vi en forteller som skjuler sin bakgrunn både for seg selv og sine omgivelser. Han forsøker å tilpasse seg et fordomsfullt britisk samfunn ved å dikte opp en bakgrunn som han ikke har. For sin familie i Zanzibar skjuler han at han har en britisk familie og en sytten år gammel datter. Romanen er en svært interessant beretning om eksil og forstillelse.

Det samme grepet med førstepersonsberetning anvender Gurnah i Ved sjøen fra 2001 (Originaltittel: By the Sea. Norsk utgave 2002), som er en roman der temaene dreier seg om skuffelser og selvbedrag. Romanen har to jeg-fortellere som hver på sin måte reflekterer over hvordan familier som er i opposisjon til hverandre, forstår historien på ulikt vis, og hva det vil si å skulle søke asyl. Som et overgripende tema reises spørsmålet om hva asyl innebærer? Er det et fredet tilfluktsted? Eller ny undertrykkelse?

Svik ( Desertion, 2005; norsk utgave 2023) strekker seg i tid fra 1899 til annen halvdel av det 20. århundre. Den er delt i tre handlinger og tre tidsperioder som beretter om livet til skikkelser som er i slekt, og som alle er forbundet gjennom en form for utenforskap i det samfunn de er en del av. Den første delen, som er den mest omfattende, forteller om kjærligheten mellom den britiske forskeren Martin Pearce og den indiske kvinnen Rehana. Men beretningen omfatter også skarpe blikk på samvirke og motsetninger mellom de indiske innvandrerne, den lokale swahilibefolkningen og de britiske koloniherrene. De påfølgende delene av romanen er lagt til Zanzibar i 1950-årene og tidlig i 1960-årene og handler om etterkommerne etter Pearce og Rehana. Fortelleren i romanen, som også er en skikkelse i historien, er som Gurnah blitt professor i England.

I 2006 gav Gurnah ut novellesamlingen My Mother Lived on a Farm in Africa; tittelen er en ironisk henvisning til Karen Blixens Den afrikanske farm.

I 2011 kom romanen The Last Gift, som i likhet med flere av de andre romanene tar for seg en beretning som avslører selvbedrag og eksilets og immigranttilværelsens utfordringer. Hovedpersonen er døende og etterlater seg en siste gave som består av et lydbånd der han beretter om en grusom familiehistorie om undertrykkelse, overgrep og rotløshet.

I Gravel Heart (2017) møter vi også en jeg-forteller, Salim, som i løpet av beretningen vender tilbake til Zanzibar og dermed avdekker både sin og det zanzibarske samfunns komplekse og grusomme historie med vold, undertrykkelse, hat mellom folkegruppene og en revolusjon, som så mange andre ikke førte til annet enn nye overgrep. Hovedpersonen bærer på et savn som er dypt psykologisk både knyttet til barndommen på Zanzibar og til livet i eksil i London der han møter mange andre skikkelser som liksom ham selv er preget av lengsel og manglende tilhørighet.

Etterliv (Afterlives, 2020; norsk utgave 2022) er tematisk og innholdsmessig beslektet med Paradise. Den henter sin handling fra perioden da Tyskland var kolonimakten i Tanganyika. Det vil si fra annen halvdel av attenhundretallet til 1918. Den tar også for seg hvordan første verdenskrig ble utkjempet på det afrikanske kontinent. Handlingen foregår stort sett i en østafrikansk havneby på begynnelsen av nittenhundretallet og følger fire unge mennesker som på hver sin måte blir trukket inn i den tyske kolonimaktens grep og krig. Det er en beretning om savn og undertrykkelse.