Stalloen, en bautalignende stein som var samisk offersted i førkristen tid. Kvalsundbrua i bakgrunnen.
Áhkánjárstábba er en samisk offerstein som står ved Kvalsundet i Hammerfest kommune. På norsk kan det samiske navnet oversettes til Kjerringnesstabben. Offersteinen er også kjent under navnet «Stalloen», og tidligere «Russen». Steinen skal ha blitt ansett som kraftfull, slik at det ble lagt ned ulike offergaver ved steinen.
Ahkanjarstabba
Kjerringnesstabben
Stalloen
Offersteinen har form som en stor, spiss bauta, og ligger midt i et sjøsamisk område. Tidligere skal steinen ha vært større, siden hodet på steinen skal ha falt av en gang etter 1950-tallet. Hvorvidt dette skjedde i tilknytning til vegarbeid gjennom området eller at hodet løsnet av seg selv er usikkert.
Landskapet der steinen ligger er viktig for mange ulike grupper. Havet og sundet i tilknytning til steinen er fiskerikt. Folket fra Kvalsund skal derfor ha rodd sitt fiske i Kvalsundstrømmen. Reindriftssamene skal også ha brukt området, siden flyttveien for reinflokker over Kvalsundet til Kvaløya gikk rett vest for steinen. Offersteinen ble sannsynligvis brukt av både de fastboende sjøsamene og av reinsamene som flyttet forbi, og hadde sine sommerboplasser der.
Den eldste nedtegnelsen om offerplassen kjennes fra Isaac Olsen (cirka 1680–1730) i hans oversikt over «Finnernis afgudssteder» fra 1715. Året etter skal misjonæren Jens Bloch ha oppsøkt offersteinen, og han forteller at
«der var, en stabbe, fordum dyrket af Qvalsunds Finner, saae nogle læs af store Reendyr-horn, som dog var gammelt offer».
Offerplassen blir også nevnt av Thomas von Westen i 1717 og i Knud Leems bok fra 1767 «Beskrivelse over Finnmarks Lapper».
Under Áhkánjárstábba skal det ha vært flere huler, der noen av de ble ødelagt under veibygging gjennom området. Misjonæren Jens Bloch som besøkte offersteinen i 1716 forteller at det ble ofret i en av disse hulene. Han skriver:
«… men nedenfor, udi Boerget var en Hule, hvorudi var nyt Offer af en Kalv og et Lam; erindrer hr. Bloch, at en Fin under Foregivende, at en hellig Mands Aabenbarelse for ham, udi Drømme, overtalade den annen Fin, at ofre en Hund, for at helbredes af sin Sygdom, hvilken helbredelse sikkerlig skulle paafølge, naar denne Befaling blev efterlevet».
Fra 1900 tallet og senere er det gjort flere funn ved steinen, som ferske kveitehoder, ostestykker og penger. Ved den første veibyggingen forbi steinen mellom 1920 og 1932 ble det funnet store mengder dyreknokler og fiskebein. Eldre folk fra Kvalsundet forteller også at de som barn skal ha funnet både kobbermynter, sølvpenger, kveitehoder, fiskebein og dyrebein ved og på steinen.
I den samiske førkristne kulturen ble naturen sett på som besjelet. Bakom det synlige landskapet var et usynlig landskap bestående av ånder som hersket over sentrale steder i naturen, slik som offerplassene. Offerplassene var kultplasser, der en kom i kontakt med åndeverdenen. De kunne ligge ved fjell og klippeformasjoner, ved store steinblokker, i grotter eller kløfter, ved kilder og sjøer. På offerplassene kunne det være hellige formål av stein eller tre, der ofringene foregikk. Et begrep brukt om slike helligdommer var «sieidi». I de nordlige områder er begrepet «sieidi» knyttet til både større naturformasjoner, og mindre gudebilder, og da i form av mindre steiner med en særskilt form eller i form av utskårne treidoler. Termen kan også knyttes til stedet der gudebildene er lokalisert, selve kultusstedet eller offerstedet.
Ofringer ble sannsynligvis gjort for å sikre lykke i jakt, fangst, fiske, reindrift, helse, fødsel og generell livslykke. Ofringen kunne foregå på ulike måter, og noen ganger i tilknytning til sakrale offermåltider. Etter slike offermåltid ble beinene lagt igjen på offerplassen. På sieidi’en kunne samene smøre blod, fett eller tran. I tillegg var det vanlig å ofre mynter og bronseblikk (små stykker av klipt bronse).
På 1700-tallet var ennå mye av den tradisjonelle religionen levende, men økt misjonering fra 1700-tallet og fremover førte etter hvert til svekkelse av den førkristne religionen. De gamle religiøse forestillingene ble tabubelagt med den konsekvens at de ble glemt, eller videreført i det skjulte, mens andre deler levde videre som løsrevne elementer i folketroen. Kunnskapen om mange av offerplassene og de hellige stedene ble i noen områder holdt i hevd helt opp til i dag.
Det er knyttet mange historier og fortellinger til offerplassen Áhkánjárstábba. Ved å ofre til steinen kunne man sikre seg lykke på visse områder, men ved å la være å ofre kunne steinen ta igjen. Dette kommer frem av en historie som ble fortalt på 1990-tallet:
Det var en fisker som skal ha ofret til steinen. Når han rodde ut for å sette kveitevad, skal han ha sett på offersteinen og sagt: «Nå må du ordne det slik at vi får kveite, så skal du få kveitebein og hoder». Dagen etter fikk de to store kveiter. På hjemveien skal han ha sagt: «Du har nå vel fått nok kveite, du har fått for den og du har fått for den!» Offersteinen fikk derfor ingen gaver den dagen. Denne dagen måtte fiskeren helt til Hammerfest for å selge kveita. Men så ble det uvær i flere dager, slik at de ikke kom seg av gårde. Siden de ikke hadde fryseboks, ble kveita ødelagt. Moralen i fortellingen er derfor at man måtte holde det man har lovet, eller så kunne gavene bli krevd tilbake.
Kart – Áhkánjárstábba
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.