Alstahaug kirke

Alstahaug kirke er uløselig knyttet til Petter Dass, den legendariske presten og forfatteren som bodde her til sin død i 1707. På hans tid var Alstahaug et stort og rikt kall, og Herr Petter levde her i gode kår som sogneprest etter mange magre år som kapellan i fattige kall. Alstahaug var ett av de fire store prestegjeldene på Helgeland, som er den sørligste delen av Nordland fylke, og kirken her var hovedkirke. Den gamle prestegården ligger ved siden av kirken, og en del av huset til Petter Dass er bevart som museum.

Alstahaug er ikke et gammelt høvding- eller stormannssete som er kjent fra sagaen, og det er usikkert hvorfor denne kirken ble hovedkirke, og ikke for eksempel det nærliggende Tjøtta som var en virkelig storgård.

Koret er den rikest utsmykkete delen av kirken. Utvendig er det som alt nevnt helt kledd med kleberkvader, og det har to vinduer mot nord, øst og sør. Det har en vakker sokkel dekorert med «det attiske baseprofil», som peker mot Bergen som inspirasjonskilde. Denne karakteristiske profilen var svært dominerende i Bergen på 1100-tallet. Midt på korveggene går et horisontalt bånd i underkant av vinduene, og under takskjegget er det en gesims som består av en liten blindbuefrise hvilende på en karnissprofil. Alle disse trekkene peker også mot bergensk arkitektur.

Sørportalen i koret er spesielt interessant. Den er lagt delvis utenpå veggen, og har en base som er felles med veggsokkelen. På sokkelen hviler halvsøyler med kuleformede kapiteler. Buens vederlagssteiner og selve buen stikker litt ut fra veggen, og er dekorert med «sunkne stjerner» eller karveskurdstjerner, et motiv som er velkjent innen treskjæring. Portalbuen har vært fylt av et tympanonfelt, en steinplate som trolig var uthugd med relieff. Portalbuen var så høy at den skar over vindusbåndet. Portalens indre veggsmyg hadde også rundbuet hvelv.

Innvendig er det vesle koret godt opplyst av de fire vinduene. Den eneste middelalderske bygningsdetaljen som er bevart, er en skapnisje (repositorium) i skipets nordvegg. Det middelalderske steinalteret er revet.

Korbuen er også et rikt steinhuggerarbeid. Heldigvis er den helt bevart og aldri blitt utvidet. Den er ganske smal, og har en inntrapping (recess) mot skipet. Den har sokkel av samme type som koret utvendig, og denne er også brukt som vederlag for selve buen, bare snudd opp-ned. Buen er helt glatt og enkel. Mellom sokkelen og vederlaget er det hogd ut halvsøyler med kulebaser og kulekapiteler.

På nordsiden av korbuen står en stor sidealternisje, og på sørsiden står en skapnisje, som tyder på at det har stått et alter her også. Sidealternisjens bakvegg ble ødelagt da det ble brutt ut en dør til prekestolen, som sto foran alternisjen, og en profilert kant rundt nisjen ble hogd vekk.

Det er bevart to middelalderskulpturer fra kirken. En tronende figur av St. Olav med et udyr under føttene fra slutten av 1400-tallet er nå i Universitetets oldsaksamling i Oslo. Den var frem til 1863 plassert over korbuen, men har kanskje opprinnelig stått på sørsiden av korbuen, hvor Olavsalterne som regel hadde sin plass. En stående figur av kirkens skytshelgen Sta. Margareta (Vitenskapsmuseet i Trondheim) har trolig hatt sin plass i alternisjen på nordsiden av korbuen.

Det gamle skipet, som i amputert tilstand i dag utgjør kirkens kor, er nesten like velbygget som koret. Veggene er også her bygget av kleberkvader ut- og innvendig, og vindusnisjene er fint murt. Den vestre delen av skipet, som ble revet i 1863, var imidlertid ikke like godt utformet. Her var det hele tre portaler, men nord- og sørportalen var enkelt utført, med profilerte vederlagssteiner som eneste dekor.

Vestportalen var helt ombygget i perioden fra 1600- til 1700-tallet. Den vestre delen av skipet hadde heller ingen vinduer. Det kan tyde på at skipet var bygget i to omganger, i likhet med flertallet av de middelalderske steinkirkene.

Kirkens prektige altertavle er skjenket av Petter Dass og hans hustru. Den er i barokkstil, men skåret av en kunstner som ikke var blant de største. Det tavlen mangler i eleganse, tar den igjen i uttrykksfullhet. Den viser Jesu pasjonshistorie, med nattverden på fotstykket, korsfestelsen i midten, deretter oppstandelsen og øverst Kristi himmelfart. Scenene er flankert av figurpar; Moses og Johannes døperen, Peter og Paulus og øverst Johannes og trolig Andreas.

Av det gamle inventaret er ellers bare døpefonten bevart, og i kirken står også en kiste som har tilhørt Petter Dass, gitt til kirken som gave i nyere tid.

I 1864–1865 ble den gamle kirken sterkt forandret, det ble bygget nytt skip, og det gamle skipet og koret ble omdannet til henholdsvis kor og sakristi. I perioden 1935–1936 ble de opprinnelige partiene delvis tilbakeført til sitt tidligere utseende.

En gjennomgripende restaurering ble tatt opp i slutten av 1950-årene med arkitekt Asbjørn Stein som leder. Som ledd i dette ble det i 1967 foretatt arkeologisk utgravning i kirken.

• kirke
• Alstahaug
• romantikken

• Brovoll, Asle Kjellberg (1999): Alstahaug kirke: En kulturskatt
• Ekroll, Øystein med flere (2000): Kirker i Norge, bind 1: Middelalder i stein s. 250–253