Bjarkøyrett

Hei Jon Gisle eller hvem det måtte angå!

Det virker som det er mye forvirring rundt Bjarkeyarrettene. Jeg lurer først og fremst på om det er rett og skille Kong Magnus VI Lagabøtes Bylov fra Bjarkeyarretten? Når vi snakker om Lagabøtes Bylov er ikke det snarere en kodifisering (formulering i skrift) av Bjarkeyretten spesielt for Bergen fra 1276, to år etter kodifiseringen av Landsloven? Den ofte benevnte Trondheims Gamle Bylov, mer korrekt formulert Nidaros Bjarkøyrett - https://onp.ku.dk/onp/onp.php?b2660-71 - er vel strengt tatt yngre enn det vi kaller Magnus Lagabøtes Bylov, i kodifisert forstand? At Bjarkøyretten både her og der er langt eldre i ikke kodifisert forstand, og at det fantes typ sysselting for handelssentrene, bjerkene (?) er det liten tvil om. Jeg har forsåvidt fått inntrykk av at også svenske og danske granskere regner Nidaros bjarkøyrett for å være den eldste, men om det knytter seg til (skriftelig) kodifisering, eller sædvaneregulering av handel oppfatter jeg ikke så klart. (https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010081708121?page=9). Den etymologiske forklaringen her virker for meg særdeles tvilsom. Er det ikke like sannsynlig, eller mer, at også Birka på Björkö - apropos den generiske betegnelsen Bjarkeyar - i Mälaren har fått sitt navn fra at dét er en birka, ikke at alle andre handelsplasser i Norden har blitt hetende Bjørkøyer. Ville det ikke være rart om Bjarkarunen ikke antyder en viss grad av flertydighet; at det ikke kun dreier seg om bjørketreet; eller at bjørka ikke hadde en symbolsk betydning. Det virker ganske absurd å tro at bakgrunnen for navnet til birkebeinerflokken skal være at de rekrutterte blant folk som var så fattige at de i mangel av skikkelig fottøy surret bjørkenever rundt føttene - en forestilling som nevnt i Hirdskrå, innbiller jeg meg, også fra Lagabøtes tid; og Hulda-Hrokkinskinna fra samme tid (en forestilling som bærer preg av den norrøne skjenderitradisjonen, "senna", "flyting" og neppe ment å tas bokstavlig). Mange glemmer kanskje at Birkebeinerne, om enn også da romantisert på et vis, tross alt tapte den langvarige striden fra det vi kaller Borgerkrigstida, og disse forestillingene er fra ikke så lenge etter. Jeg opplever dette har blitt en så utbredt vrangforestilling at folk som burde vite bedre kanskje burde føle et visst ansvar for å rette opp i det. Det er vel rett og slett beviselig helt feil, eller er hva tilsier at Birkebeinerne var spesielt fattige?

Det som er sannsynlig er at navnet knytter seg til handelsfolk; som "beiner" mellom "birkøyer", eller rett og slett driver med markeder som da, og fra vikingtida og ennå før, ofte var temporære, på forskjellige steder til forskjellige tider; dog uten at jeg har sett noen presentere denne hypotesen. Dette bør være særdeles interessant for en rettshistoriker, da kodifiseringen av bjarkeyrettene og/eller bylovene synes ha vært instrumentelt i forhold til å redusere de store regionale tingenes lovgivende makt, og legge grunnlaget for en sentralisert makt og et statsapparat, hvorpå de større tingenes rolle gikk over til i større grad å handle om lov og orden i en mer fortolkende forstand. Jeg anbefaler å granske den eldre litteraturens bruk av begrepene 'birka' ... En plausibel forklaring som knytter bjørk og markedsplass sammen kan være at en stor andel av varer på markedet var gjort av, og solgt av tresmeder (jf. jernsmed, ordsmed, tresmed) som i stor grad lagde ting av bjørk, og ble kallt for 'birkismiði. Fra blandt annet Olafs saga helga finner vi betegnelsen 'bjarkeying', som vel er å forstå som betegnelse for Olav den helliges fiender. Tore Hund var Bjarkeying. Tore hund var ikke en fattig mann. Tvetydighet var en kunst, så det er sjeldent godt å si hva de skrivekyndige skaldene har ment, å være gåtefull var en dyd, og man inviteres som leser til å oppdage kjenninger og språkvendinger hvor også meninger snus, hyllningsdikt kan være fulle av spott, og kritikk, som Ynglinga saga. Heiðarvíga saga slutter (eller stopper) med noe som synes ligne en forklaring på hvor betegnelsen Biarkeyngar kommer i fra. Sagaen ender fascinerend nok slik: "Aðr var gift oðrum rikum manne; syni Þoris hunðz er Sigurðr het og eru þaðan komnir Biarkeyngar hinir agiæztu menn; ok lykr þar þessi sogu". Aud, eller Aði, hvis navn også betyr rikdom, overflod, kommer det fram av sagaen, var gift med den rikdomsbesatte (oðrum rikum manne) mannen, sønn av Tore hund som het Sigurd og det er derfar Biarkeyngar kommer - disse mest fremragende folk, og lukker der denne soga." Tore hund som vi kjenner til, Helligolavs banemann, kom fra Bjarkøy i Troms, kanskje den vesentligste markedsplassen for Finnehandelen før svartedauden.