Botswanas historie

Folkene vi kjenner som khoi-khoi og san (khoisan) har vært bosatt i denne delen av Afrika i minst 60 000 år. Også i dagens Botswana finner man spor etter svært tidlig og spredt bosetting, blant annet i form av hulemalerier i Tsodilo Hills. Maleriene viser dyreliv i området men også menneskefigurer.

Både khoi-khoi og san levde i små og løselig organiserte grupper, uten tidlige statsdannelser. Det er fortsatt nærmere 50 000 basarwa i Botswana, men svært få lever på tradisjonelt vis i Kalahari-ørkenen, og deres livsstil er under sterkt press.

Flertallet av Botswanas befolkning er etterkommere etter bantu-folk som innvandret nordfra for vel 2000 år siden. Med dem ble fastboende husdyrhold og jordbruk introdusert, og bantuene blandet seg med det opprinnelige folket i området. Bantuene var en jernalderkultur, og det finnes spor etter jernutvinning i området fra tidlig i vår tidsregning.

Rundt 1095 oppstod den såkalte Moritsane-kulturen i det sentrale Botswana. Moritsane-kulturen ble etter hvert til det vi kjenner som kgaledi, som ved siden av tswana og sotho er de store folkegruppene i Botswana i dag. Alle de tre gruppene ble sementert og utviklet sin politiske organisering på 1200-tallet. På samme tid vokste det også frem kongedømmer i dagens Zimbabwe, som strakk seg inn i dagens Botswana.

Moritsane-kulturen ga opphav til Toutswe-riket, som har etterlatt seg arkeologiske spor i form av enorme kveginnhengninger i landskapet. På 1300-tallet ser det ut til at Toutswe er blitt beseiret av det nærliggende Mapungubwe-riket, som igjen ble beseiret av datidens stormakt i området, Store Zimbabwe.

På samme tid vokste et mektig Tswana-rike fram litt lenger sør. Tswana er en samlebetegnelse på flere klaner og dynastier som dominerte det som idag er det nordlige Sør-Afrika og store deler av Botswana fram til kolonitiden. I løpet av 1700-tallet utviklet Tswana-statene seg til mektige militærstater, med befestede landsbyer med murer av stein. I samme periode tiltok slavehandelen og handel med elfenben fra de portugisiske koloniene Angola og Mosambik, som ligger på hver sin side av Botswana. Slaveraidene gikk stadig lenger inn i landet og tvang folk på flukt.

Tidlig på 1800-tallet ble Botswana kastet inn i en kaotisk tid med mye indre uro og krig som følge av de ytre spenningene. I Sør-Afrika hadde de urolige tidene gitt opphav til at en ny krigerstamme oppstod i øst, de ndebele-talende zuluene. Zuluenes folkevandring, og dels folkefordrivning (mefecane) påvirket også tswana-rikene. Fra sør kom også stadig flere etterkommere av europeiske settlere, boere, fra Transvaal.

Trusselen fra boerne gjorde at Tswana-kongen Sechele (regjerte fra 1829 til 1892) søkte seg mot Storbritannia. Det gjorde også en av naboene, kong Khama 3. I 1876 ba han formelt om britisk beskyttelse. Britene ville først ikke etterkomme ønsket. Men da Tyskland under Berlinkonferansen i 1885 sikret seg områder i vest i dagens Namibia og i Tanganiyaka i nordøst (dagens Tanzania), la britene krav på det de kalte Bechuanaland. Britene fryktet at tyskerne i allianse med boerne i Transvaal ville skape et sammenhengende belte tvers over kontinentet og dermed stoppe den britiske ekspansjonen nordover.

Bechuanaland hadde, som naboene, et potensiale for utvinning av mineraler og edelstener. Alt før Berlinkonferansen var det funnet gull i området, og nå begynte man også å lete etter diamanter. Styringen av det nye protektoratet ble derfor overlatt til det britiske Sør-Afrika-kompaniet, et privat selskap ledet av Cecil Rhodes. Rhodes ville føre en jernbanelinje til Rhodesia, også styrt av BSAC, gjennom protektoratet. Selskapet startet også rekruttering av arbeidskraft i Bechuanaland, ikke bare til gruver i protektoratet selv, men også til gruvedriften lenger sør, i Sør-Afrika.

Om lag 10 000 soldater ble rekruttert fra Botswana til å kjempe for britene under andre verdenskrig. Etter krigen vokste nasjonalfølelsen og kravet om selvstendighet. Tidlig i 1960-årene ble flere partier stiftet: Bechuanaland People's Party, Botswana Independence Party og Bechuanaland Democratic Party, det siste av Seretse Khama (senere Sir Seretse). Etter press fra nasjonalistene ble grunnlovsforhandlinger innledet i 1963, og protektoratet ble i første omgang gitt indre selvstyre, med Seretse Khama som statsminister. 30. september 1966 ble Botswana selvstendig republikk, med Khama som den første president.

Seretse Khama ble sett på som mindre radikal enn andre kandidater og hadde derfor støtte også hos britene. Allerede under landets første valg, før selvstendigheten, vant Khamas parti BDP et klart flertall. Det er beholdt ved alle senere valg, og Botswana er kanskje det landet i Afrika som kan vise til størst politisk stabilitet i tiden etter selvstendigheten, helt uten statskupp, oppheving av grunnloven eller voldelige opprør.

• Botswanas befolkning
• Botswanas politiske system
• Økonomi og næringsliv i Botswana