Carl Orff

Carl Heinrich Maria Orff ble født i München, Tyskland, 10. juli 1895. Faren var en offiser med sterke musikkinteresser og moren var utdannet pianist. Orff fikk dermed musikalske impulser allerede fra sine tidligste barneår. Han begynte å spille piano som femåring, etter hvert også cello og orgel. I 15-årsalderen begynte Orff å skrive musikk til dikt, hovedsakelig av tyske poeter. I årene 1912–1914 var han student ved musikkhøyskolen (Hochschule für Musik und Theater) i München, og i 1921–1922 studerte han komposisjon med Heinrich Kaminski i samme by. Etter noen års omflakkende tilværelse som dirigent og repetitør slo han seg ned i München i 1920.

I sin ungdom studerte Orff musikken til flere av sine samtidige, deriblant Arnold Schönberg. Claude Debussy var likevel hans store ideal.

Orffs egen, modne stil har neoklassisistiske trekk, men uten at han gjør noen utstrakt bruk av klassiske formprinsipper og bearbeidingsteknikker. Musikken er heller preget av hyppig bruk av ostinate motiver og rytmemønstre, og arkaiserende vendinger. Den har rike klangvirkninger, en frisk rytmikk og en livfull diatonisk melodikk som ofte er folketonepreget.

Orff ble særlig kjent for sin musikk til middelalderens vagantpoesi. På dette området er Carmina burana (1936) det mest kjente. Verket er skrevet for solister, kor og orkester (også i versjon for to klaverer), og inneholder både kjærlighetsviser, satiriske tekster og drikkeviser. Orff benytter tekstene fra middelalderen – ikke melodiene – musikken er skrevet i hans egne karakteristiske stil. Hans Catulli carmina (1943) og Trionfo di Afrodite (1951) er verker innenfor samme sjanger. Alle tre er karakterisert som sceniske kantater, noe som innebærer at det i framførelsene gjerne benyttes kostymer og dans.

Orff har også skrevet operaene Der Mond (1939, omarbeidet 1947), Die Kluge (1942) og Antigone (1940–1949), samt en del orkester- og kammermusikk.

Under naziregimet var Orff blant de komponistene som skrev alternativ scenemusikk til Shakespeares skuespill En midtsommernattsdrøm da framføring av Felix Mendelssohn-Bartholdys musikk til stykket ble forbudt på grunn av komponistens jødiske avstamning. Orff ble i Tyskland også under andre verdenskrig, og etter krigen ble det stilt spørsmål om hans eventuelle forbindelser med nazipartiet.

Orff var fra 1950 til 1960 professor i komposisjon ved musikkhøyskolen i München. Fra 1961 var han tilsatt ved Mozarteum i Salzburg.

I 1924 grunnla Orff, sammen med Dorothee Günter (1896–1975), Güntershule München. Grunnlaget for opplæringen på denne skolen var å oppøve musikalsk rytmefølelse gjennom bevegelse, gymnastikk, rytmikk og dans. Generelt sett føyer prosjektet seg inn i de omfattende tyske, musikkpedagogiske reformene i tiden etter første verdenskrig. Samtidig forbindes de konkrete ideene til Günther og Orff med innsatsen til den noe eldre sveitseren Émile Jaques Dalcroze (1865–1950).

For Orff ble dette også et utgangspunkt for et samarbeid med kollega Gunhild Keetman (1904–1990) om et praktisk-teoretisk læreverk som fikk navnet Orff Schulwerk (1930–1935). Opplegget ble etter hvert kalt «Orff-metoden». Metoden tar utgangspunkt i tanken om barns positive holdning til lek, og søker å benytte denne som drivkraft i musikkopplæringen. Aktivitetene inkluderer i utgangspunktet både musikk, bevegelse, tale og drama. Likevel forbindes opplegget særlig med bruken av såkalte Orff-instrumenter: stavspill (xylofoner og metallspill) i ulike stemmeregistre, trommer, tamburiner, triangler og treblokker, med mer.

Orff-metoden kom til å bli kjent over store deler av verden. Den fikk stor betydning for utviklingen av musikkpedagogikk på 1900-tallet, også i Norge. Her til lands var den særlig sentral i siste halvdel av 1900-tallet. Metoden fikk plass i lærerutdanningen i en tid da musikkfaget var i utvikling fra ren sangundervisning til bredere musisering. Det ble også arrangert hyppige etterutdanningskurs for lærere i grunnskoleverket, og Orff-instrumenter ble kjøpt inn til skoler og musikkbarnehager.

• musikk i Tyskland
• musikkpedagogikk
• neoklassisisme