Carsten Borchgrevink

Carsten Borchgrevink vokste opp i Christiania, men etter farens død i 1884 dro han til Tyskland hvor han studerte i tre år ved forstakademiet i Tharandt i Sachsen. Etter studiene utvandret han i 1888 til Australia, og kildene er usikre angående hva han egentlig gjorde de første årene. I 1893 ble han lærer i språk og naturfag ved en presbyteriansk skole i New South Wales, og han fikk et godt skussmål da han sluttet der.

I 1894 fikk han anledning til å bli med skuten Antarctic, som lå i Melbourne, på en norsk hvalfangstekspedisjon til Antarktis. Borchgrevink overtalte lederen Henrik Johan Bull og kapteinen Leonard Kristensen til å hyre ham som altmuligmann. Ekspedisjonen skulle se etter nye fangstfelter i Rosshavet, og den ankom Kapp Adare 24. januar 1895.

Ekspedisjonen er blitt berømt som den første til å sette noen i land på selve kontinentet utover den mer tilgjengelige Antarktishalvøya. Men den er også kjent for en bitter konflikt som oppsto da ekspedisjonen kom hjem, om hvem av flere i lettbåten som tok dem inn til land det var som faktisk hoppet ut først. Borchgrevink fikk mest publisitet for sin versjon, men nyere antarktisforskning tyder på at det uansett hadde vært selfangere på land før dette. En større grunn for Borchgrevink til å bli kjent er at han oppdaget og tok med tilbake de første prøvene av bergarter og lav fra kontinentet. Det var før dette antatt som usannsynlig at det kunne finnes liv i denne dypfryste regionen.

Da Bull og Borchgrevink returnerte fra Antarktis, hadde de begge planer for en overvintring på kontinentet. Borchgrevink tok imidlertid første stikk ved å rapportere til Den 6. internasjonale geografiske kongress i London i 1895, hvor blant annet utforskning av Antarktis var i fokus. Ved å overdrive sin egen rolle i Bulls ekspedisjon fikk Borchgrevink anerkjennelse for reisen. Imidlertid greide han ikke å skaffe sponsorer og midler til en ny ekspedisjon, hverken i Australia, Norge eller England. Blant annet ønsket presidenten i Englands Royal Geographical Society, sir Clements Markham, heller støtte til en nasjonal antarktisekspedisjon under ledelse av Robert F. Scott.

Til slutt fikk Borchgrevink private midler fra forleggeren sir George Newnes, og i 1898 dro han sørover med barken Southern Cross (tidligere Pollux av Arendal) som leder for en overvintringsekspedisjon. Til tross for navnet The British Antarctic Expedition var 18 av de 19 i mannskapet norske og stuerten svensk. I tillegg var det en overvintringsgruppe på ti mann, hvorav tre britiske vitenskapsmenn (en fra Tasmania) og sju nordmenn, inkludert to samer, Ole Must og Per Savio (Savios sønn, John Andreas, ble også en anerkjent kunstner i likhet med Borchgrevinks sønn Ridley), samt 90 hunder. Halvparten av mennene var under 25 år.

Borchgrevink valgte Kapp Adare til overvintringen siden han kjente den fra før og trodde det ville gi bra adgang til å utforske et større område omkring. Ekspedisjonen dro fra London 22. august 1898 og nådde Kapp Adare 17. februar 1899. Med seg hadde de to prefabrikkerte laftede hytter fra Strømmen Trævarefabrik, og disse står på stedet fremdeles som de første bygningene i Antarktis og de første der som fremdeles står. I 1972 ble de innskrevet på Antarktis Traktatsystemets liste over fredede kulturminner: Historic Monuments and Sites – som HMS nummer 22.

Situasjonen på Kapp Adare viste seg å være langt fra ideell. Topografien og ekstreme værforhold begrenset arbeidet, og flere av ekspedisjonens mål ble ikke oppnådd. Den norske zoologen Nicolai Hanson (1870–1899) ble syk og døde 14. oktober etter lengre tids sykdom, noe som betydde en viss reduksjon av ekspedisjonens vitenskapelige verdi. Hanson ble begravet på toppen av fjellet bak ekspedisjonsbasen, og graven er i dag bevart som et fredet kulturminne. Hanson utførte fremragende arbeid mens han maktet det, men verdien ble forringet av uforsiktig behandling av notater og prøver under ekspedisjonens hjemreise. Borchgrevink viste seg å være en vanskelig leder, og andres dagbøker forteller om til tider dårlige forhold. Imidlertid var dette en pionerovervintring, og de samlede erfaringer og observasjoner la grunnlaget for at andre kunne følge etter.

Overvintrerne ble hentet av Southern Cross 28. januar 1900, og før de dro nordover seilte de sørover til og langs fronten av Ross Ice Shelf (Rossbarrieren) og kom inn til Bay of Whales (Hvalbukta), hvor det viste seg å være relativt lett å komme opp på is-shelfen. Dette ble viktig da Roald Amundsen noen år senere skulle planlegge sitt overvintringssted. De kunne konstatere barrierens betydelige tilbakegang siden Southern Cross’ tid. De foretok en ski- og hundesledetur cirka 16 kilometer innover is-shelfen, og satte derved en «lengst sør»-rekord, samtidig som de kunne gi de første beskrivelser av forholdene på is-shelfen. Alt i alt må ekspedisjonen utvilsomt betegnes som en dristig pionerbedrift.

Borchgrevink har selv beskrevet ekspedisjonen i First on the Antarctic Continent. Being an Account of the British Antarctic Expedition 1898–1900 (1901, faksimileutgave 1980), norsk utgave Nærmest Sydpolen (1905). Fysiker Louis Bernacchi fra Tasmania publiserte sin beretning fra ekspedisjonen i 1901.

Borchgrevink hadde ikke vist seg å være en god leder, og de andre deltagerne hadde en del negative inntrykk å meddele i ettertid. Dette, samt hans egen selvfremhevende stil, bidro til at han tilbake i Storbritannia ikke fikk den anerkjennelsen han fortjente for gjennomføringen av den første planlagte overvintringen på land i Antarktis. Han hadde på forhånd fått et dårlig forhold til presidenten i Royal Geographical Society (RGS), som var en mann med stor innflytelse for polarforskere. Han ble likevel hedret av Royal Scottish Geographical Society, og 30. mars 1901 ble han i Norge utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden «for berømmelig videnskabelig Opdagelsesreise». Hans ekspedisjon hadde tross alt vist at det var mulig å overvintre på kontinentet, hvordan forholdene var, og hva senere ekspedisjoner burde forberede seg på. Den kunne også beskrive forhold på is-shelfen ved Hvalbukta. Alt dette var til stor hjelp da andre, ikke minst Roald Amundsen, forberedte sine ekspedisjoner.

Borchgrevink foretok en foredragstur til New York i 1902, og reiste deretter som en av tre utsendt av National Geographic Society i Washington til Martinique for å studere virkningen av et stort utbrudd fra vulkanen Mount Pelée. Det ble hans siste feltarbeid. Han flyttet med familien til Slemdal i Kristiania senere samme år og ble der resten av livet. Han var bitter over at den norske regjering ikke brukte ham som polarekspert, og han hadde flere planer i disse årene for antarktisekspedisjoner som ikke ble noe av. Kanskje hadde det også noe å si at hans bakgrunn og antarktiske bragder hverken var helnorske eller helt engelske, og at han derved mistet litt støtte fra begge sider.

Borchgrevink var ivrig interessert i jakt, og ledet Norges delegasjon til den internasjonale jaktutstillingen i Wien i 1910. Han ble etter hvert medlem av Det norske geografiske selskaps råd og av flere utenlandske geografiske selskaper. Hovedsakelig var han imidlertid en skuffet mann, oftest med dårlig råd på grense til fattigdom. Både hans kone og venner i Storbritannia og Norge forsøkte å få ham tilkjent godtgjørelser fra den britiske og den norske regjering og en medalje fra RGS. I 1929 besluttet Stortinget å tilstå ham et årlig statsstipend på 3000 kroner for hans pionerarbeid, i 1930 ble han endelig tilkjent RGS’ Patron’s Medal for sine utvilsomme bragder i Antarktis, og året etter ble han utnevnt til æresmedlem i Norsk Geografisk Selskap. Borchgrevinks navn er i dag knyttet til flere steder i Antarktis.

• ekspedisjoner i Antarktis

• Barr, Susan: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 1, 1999
• Bernacchi, L.C.: To the South Polar Regions, London 1901
• Bull, H.J.: The Cruise of the Antarctic, London 1896
• Crawford, Janet: That First Antarctic Winter, Christchurch (New Zealand) 1998
• Evans, H.B. og Jones, A.G.E.: «A Forgotten Explorer – Carsten Egeberg Borchgrevink», i Polar Record 17, 1974, s. 221–235
• Skattum, O.J.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 2, 1925
• Vogt, David: Vår glemte polarhelt : Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898–1900, 2008