Christoph Willibald Gluck

Gluck vokste opp i Böhmen og studerte i Praha. I årene 1737–1745 bodde han i Milano, hvor han studerte hos Giovanni Battista Sammartini og fikk oppført sine første operaer. Han ble i 1746 kapellmester ved Angelo og Pietro Mingottis italienske operaselskap, som oppholdt seg i København vinteren 1748–1749 og også besøkte Oslo (sannsynligvis uten Gluck).

Fra 1752 var Wien hans faste boplass, og i 1774 ble han utnevnt til keiserlig hoffkomponist. Som musikksjef ved de keiserlige teatre komponerte han i årene 1754–1764 en rekke komiske operaer til italienske og franske tekster, samt balletten Don Juan (1761), men vakte mest oppmerksomhet ved sin reformopera Orfeo et Euridice, til en tekst av Raniero de Calzabigi (1762).

I 1773 besøkte han Paris, der hans elev Marie Antoinette var blitt kronprinsesse, og påtok seg å skrive fem operaer til fransk tekst i tillegg til Iphigénie en Aulide, som allerede var ferdig. Neste år ble denne og hans Orfeus oppført i Paris i omarbeidet utgave med fransk tekst og med tenor istedenfor kastratsanger. I 1776 kom også Alceste i ny, fransk utgave. Det franske publikum delte seg i to skarpt atskilte partier for Gluck og den italienske komponist Niccolò Piccinni. Etter at han selv ikke hadde krefter til å skrive, fikk hans protesjé Antonio Salieri mange operabestillinger fra Frankrike. Glucks siste operaer var Armide (1777), Iphigénie en Tauride (1779) og Écho et Narcisse (1779).

Foruten cirka 50 operaer, opéras comiques og feste teatrali – alle til italienske eller franske tekster – skrev han også flere balletter, musikk til noen oder av Friedrich Klopstock, og en del sonater og sinfoniaer.

I forordet til operaen Alceste (1767) forklarte Gluck sitt nye syn på operaen: Musikken skal følge teksten nøye og handlingen skal være enkel, naturlig og verdig. I praksis betydde dette at da capo-arien, som var svært viktig i opera rundt midten av 1700-tallet, ble forkastet, og sangernes virtuositet fikk mindre plass. Når man kombinerte dette med ønsket hans om at resitativ skulle ha orkesterakkompagnement (til forskjell fra secco-resitativet, som var akkompagnert av ei generalbassgruppe). Hans operaer realiserer den samtidige Johann Winckelmanns krav til kunsten om klassisk verdighet.

Glucks reformideer var ikke enestående i tiden og var nok inspirert av det franskpåvirkede hoffet i Parma, som han hadde nær tilknytning til. Man finner klare spor etter Glucks tanker hos Mozart, men da Metastasio-tradisjonen likevel var på tilbakegang i Wien er det vanskelig å måle effekten av reformene. Det var i Frankrike hans ideer hadde sterkest virkning, men gjennom den franske revolusjonsoperaen fikk han også betydning for den romantiske italienske opera.

• musikk i klassisismen
• opera

• Brown, Bruce Alan: Gluck and the French theatre in Vienna, 1991, isbn 0-19-316415-9
• Hortschansky, Klaus, red.: Christoph Willibald Gluck und die Opernreform, 1989, isbn 3-534-08666-x
• Howard, Patricia: C.W. von Gluck: Orfeo, 1981, isbn 0-521-29664-1
• Howard, Patricia: Gluck : an eighteenth-century portrait in letters and documents, 1995, isbn 0-19-816385-1
• Howard, Patricia: Christoph Willibald Gluck : a guide to research, 2nd ed., 2003, isbn 0-415-94072-9
• Newman, Ernest: Gluck and the opera, 1895, isbn 0-8371-8849-0