Dasein (filosofi)

I Sein und Zeit (Væren og tid, 1927) forsøkte Heidegger å utarbeide de grunnleggende strukturene i menneskets Dasein. Mennesket er vesenet som har et forhold til sitt eget Dasein. For Heidegger er det viktig å fastholde to aspekter samtidig:

1. At mennesket er i verden
2. At mennesket alltid forholder oss til sitt Dasein gjennom sin forståelse av verden

Heidegger skiller videre mellom vår egentlige og uegentlige forståelse av menneskets Dasein. Dette skillet ble viktig i eksistensfilosofien.

Etter Væren og tid ble tanken om at væren er mer enn Dasein viktig for Heidegger. Han kritiserte sin egen tenkning i Væren og tid for å ha redusert væren til Dasein, og ville heller åpne opp for at væren kan være her og nå, der og da, i den filosofiske tenkningen. Hvordan kan tenkning åpne for væren, ble Heideggers anliggende. Man kan kalle denne tanken en slags performativ vending i Heideggers filosofi. Den har utøvd stor innflytelse i kunstfilosofi og posthermeneutisk filosofi.

I 1959-1969 arbeidet Heidegger tett med psykiateren Medard Boss (1903–1990), og sammen holdt de felles seminarer («Zollikon-seminarene») for studenter innenfor medisinske fag. I disse seminarene fikk Heidegger anvendt sin filosofi om Dasein og prøvd den opp mot praksis. Seminarene viste hvor livsnær Heidegger forsøkte å være i sin filosofi om mennesket som Dasein.

• Martin Heidegger
• eksistensialisme

• Trawny, Peter: Heidegger: A critical introduction, Cambridge: Polity 2019