Det athenske demokratiet er det første kjente eksempelet på et direkte folkestyre vi kjenner til. Det ble gjennomført etter en folkelig oppstand mot adelsstyret i Athen i 508 fvt. og fikk sin institusjonelle forankring gjennom en serie reformer foreslått av Kleisthenes i 507 fvt. Til tross for mange justeringer og flere oligarkiske kuppforsøk, overlevde det athenske demokratiet i flere hundre år.
Det athenske demokrati
Pnyx, Folkeforsamlingsplassen i Athen. Her kunne alle athenske borgere møte og delta i diskusjonene om statens saker.


Bakgrunn: Fra lukket til åpent oligarki
I det 7. og 6. århundret fvt. var Athen styrt av en adel som kalte seg eupatridene. Det var kun menn fra disse familiene som kunne inneha statens øverste embeter. Dette adelsstyret ble først reformert av Solon, som etter vår overlevering var høyeste embetsmann (arkont) med fullmakt til å lage nye lover i 594 fvt. Adelig fødsel ble ikke lenger en betingelse for politiske rettigheter, men de ble gradert etter formue, i fire økonomiske klasser. Den høyeste myndigheten var kollegiet av ni arkonter, valgt fra de øverste klassene for ett år. Disse fikk sete i Areopagosrådet på livstid.
Det var fortsatt bare de rikeste borgerne som ble valgt til arkont-embetene og dermed indirekte også til det mektige Areopagosrådet på livstid. Forskjellen var at dette var et fåmannsvelde (oligarki) hvor folket kunne velge mellom flere medlemmer av den økonomiske eliten enn bare noen få slekter.
Solon opprettet også et folkeråd (boule) på 400 som var åpent for den tredje klassen, for det meste bønder med en viss eiendom. Dette rådet overtok myndigheten til å forberede saker for folkeforsamlingen fra det gamle Areopagosrådet.
Den laveste klassen (thetene) skal bare hatt anledning til å delta i folkeforsamlingen (ekklesia) og folkedomstolen (dikasterion). Folkeforsamlingen valgte arkontene, vedtok lover og andre viktige saker for staten, som krigserklæringer, fredsavtaler og allianser med andre bystater. De fattiges mulighet for å være jurymedlemmer i folkedomstolen medførte et viktig steg fra klasse-justis til likhet for loven.
I tillegg forbød Solon at man kun stille sin egen person som sikkerhet for gjeld, og avskaffet gjeldsslaveriet. Heretter var det et klart skille mellom athenske borgere og alle andre: Ingen athensk borger kunne bli gjort til slave av en annen athener.
- Les mer om eupatrider, Solon, arkont og Areopagosrådet.
Peisistratidenes tyranni
Solons reformer var ikke nok til å forhindre at også Athen fikk en periode med tyranni. Peisistratos lyktes i å bli enehersker over Athen i 561, og med unntak av to korte mellomperioder, satt han ved makten til 528. Hans sønn Hippias tok over og styrte fram til han ble avsatt med spartanernes hjelp i 510. Etter to års stridigheter mellom oligarkene og demokratene, lyktes det folket å fordrive oligarkene og spartanerne som støttet dem i 508 fvt. Kleisthenes ble kalt tilbake fra eksil for å gi demokratiet en institusjonell form.
- Les mer om Peisistratos, Hippias, Harmodios og Aristogeiton og Kleisthenes.
Kleisthenes' demokratiske reformer: demer, fyler og folkeråd
Solons reformer styrket statsmakten på bekostning av det gamle ættesamfunnet, og tyrannperioden hadde svekket adelen ytterligere. I 508/507 fvt. førte Kleisthenes reformarbeidet videre. Han gjennomførte flere demokratiske reformer. Fra gammelt av var athenerne inndelt i fire fyler, territorielle områder som var dominert av aristokratiet. Kleisthenes erstattet disse med ti fyler som hver var satt sammen av ulike deler av statens område, Attika. Disse fylene var igjen delt i små demer, med lokale embetsmenn og hver sin deme-forsamling.
Kleisthenes opptok mange nye borgere i de nye fylene, og fra nå av kunne hver deme oppta dememedlemmenes sønner i borgerkollektivet når de fylte 18 år. Kollektivet (demos) ble altså større med Kleisthenes, og demos fikk større myndighet. Folkerådet ble nå økt til 500 mann og ble tatt ut for ett år ved loddtrekning. Rådet skulle forberede saker for behandling i folkeforsamlingen, og gjerne gi sin innstilling.
- Les mer om ekklesia, bule (folkerådet), deme og fyle.
Valg og loddtrekning

Ideen med demokratiet var deltakelse og at makten skulle ligge hos borgerkollektivet, ikke hos eksperter og mektige enkeltmenn. Derfor valgte man embetsmenn og medlemmer i de forskjellige kollegiene for ett år av gangen ved loddtrekning. Det var til enhver tid en anselig prosentdel av borgerne som bekledde et embete eller satt i et kollegium. Og man forventet av borgeren at han møtte i demeforsamlingen og i folkeforsamlingen i Athen, og at han tok del i de religiøse festene. Det ble vanlig med en liten godtgjørelse for offentlige verv, for at alle skulle ha råd til å delta. Gratis kornutdelinger forekom, og under de religiøse festene spanderte staten kjøtt og vin.
Athenerne gikk ikke så langt som å ta ut lederne i krig ved loddtrekning. De ti strategene, en fra hver fyle, var militære ledere. De kunne også gjenvelges. Dette sikret en viss kontinuitet i kommandoen i krigen. I politikken utenom krigen hadde strategene lite formell myndighet, og som andre borgere måtte de tale overbevisende fra sak til sak i folkeforsamlingen for å få de vedtakene de ønsket. På 400-tallet fvt. var den ledende strateg statens viktigste embete.
- Les mer om arkont, strateg og loddtrekning.
Folkedomstol
I noen få tilfeller virket folkeforsamlingen som domstol, men det vanlige var at juryer på fra 201 til 1501 dommere ble tatt ut spesielt for hver rettssak blant årets 6000 dommere. De 6000 medlemmene av folkedomstolen måtte være fylt 30 år, de ble trukket ut ved lodd for ett år, og måtte sverge å dømme etter lovene. Fra 487 fvt. ble arkontene ikke lenger valgt, men trukket ut ved lodd. Lodd ble også brukt for en rekke nye kollegier opprettet for ulike oppgaver.
- Les mer om Dikasterion (folkedomstol).
Ostrakisme
Systemet hadde også innebygde sanksjonsformer. En særegen form for justis var ostrakismen, der folkeforsamlingen kunne vedta å sende upopulære politikere i landsforvisning for ti år. Man stemte ved å skrive navnet på den politikeren man ville forvise, på et potteskår (ostrakon). Mange slike er funnet på torget i Athen.
- Les mer om ostrakisme.
Slaveri
Slaveri fantes overalt i den antikke verden, og de greske bystatene var ikke noe unntak. Anslag på hvor stor slavebefolkningen var i Athen varierer voldsomt, og det var aldri noen folketelling av dem. Et viktigere spørsmål enn antallet slaver, var hvilken funksjon de hadde i samfunnet. Enten de var 50 000 eller 200 000, så var Athen et slavesamfunn.
Noen jobbet ute på de rikes jorder, i gruver eller i store verksteder (fabrikker) i byen, andre jobbet side om side med athenske borgere eller metoiker. Staten hadde også slaver til å utføre faste oppgaver knyttet til driften av byen og styresettet, og brukte til og med slaver fra Skytia til å være politi og holde orden på folkeforsamlingen.
Når en borger fikk et embete hadde han således statens slaver å kommandere og til utføre arbeidet. I folkerådet ble han servert mat av slaver, og den fritiden som mange (men ikke alle) borgerne hadde som følge av at de eide slaver gjorde det mulig for dem å delta ofte i folkeforsamlingens møter og andre deler av det offentlige liv.
Utvikling

Slik ble demokratiet utbygd på 400-tallet, men parallelt med at borgerretten ble mer verdt og fikk mer substans, ble den mer eksklusiv. Før 451 fvt. ble borgerens sønn borger forutsatt at mor var en fri kvinne fra en eller annen polis, men nå kom kravet at også mor måtte være av athensk borgerfamilie. Også kravene til naturalisering av fremmede ble skjerpet. Terskelen for å få borgerrett ble altså høyere.
Det athenske demokratiet var et direkte demokrati, der stor makt ble overført til de enkelte borgerne. Bortsett fra de forbehold som ligger i at borgerretten var eksklusiv, kan man vanskelig tenke seg noe mer gjennomført demokrati enn det som fungerte i Athen. Fra 300-tallet fvt. ble det også utbetalt dietter for fremmøte i folkeforsamlingen, for ytterligere å oppfordre til deltakelse i det demokratiske liv.
Nederlaget mot Sparta i den peloponnesiske krig (431–404 fvt.) førte til voksende opposisjon mot demokratiet, men etter to mellomspill ble demokratiet gjeninnført i 403. Demokratiet på 300-tallet bygde videre på de institusjoner som var etablert tidligere. Det viktigste trekk ved demokratiet etter år 400 var at det ble et skarpere skille mellom den militære og politiske ledelse. Dette førte blant annet til at politikerne ble mer profesjonelle; særlig var retorikken viktig. Samtidig viste demokratiet svakheter mot press utenfra.
Fra 338 overtok Makedonia herredømmet i Hellas, og etter Aleksander den stores død i 323 ble demokratiet i Athen avskaffet, først med Fokion som en slags makedonsk stattholder, og deretter med Demetrius av Faleron i samme rollen fra 317 til 307 fvt. Demokratiet ble imidlertid, med noen endringer, gjenopprettet fra 307 fvt., da Athen ble frigjort av det Antigonos 1. og Demetrios Poliorketes, grunnleggerne av det makedonske kongehuset Antigonidene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.