Dr. Jekyll og Mr. Hyde

Fortellingen foregår i London på samme tid boken kom ut, altså slutten av 1800-tallet. Handlingen er sett fra en helt annen synsvinkel enn Jekyll/Hydes. Det er den sympatiske advokaten Gabriel Utterson, som sammen med den muntre Richard Enfield, får mistanke om at Dr. Jekyll, deres gode venn gjennom mange år, er i fare. De tror at den mystiske voldsmannen Edward Hyde prøver å presse Jekyll for penger, og lure til seg arven hans. Sannheten er en helt annen, og så fæl at en av personene dør av sjokk når han blir vitne til det som skjer.

Gjennom fortellingen oppdager leseren gradvis Dr. Jekylls hemmelighet, at han inntar en selvblandet mikstur som gjør han til Edward Hyde. Hyde er yngre enn han selv, kaldhjertet og grusom, og går rundt i Londons gater om nettene og begår handlinger Jekyll skammer seg over. På dagtid er Dr. Jekyll en vanlig og vennlig lege, og mener han har kontroll på nattesiden av seg selv. Men det har han ikke, for Mr. Hyde tar gradvis over livet hans, lar seg ikke kontrollere av serumet, og til slutt må han ta livet også av Dr. Jekyll for å bli kvitt Mr. Hyde.

Dr. Jekyll og Mr. Hyde er kjent som en av de mest spennende av alle gotiske thrillere, og er altså fiksjon. Den ble nesten umiddelbart adaptert for teater, men da skjedde det at virkeligheten overgikk fiksjonen i grusomhet. Regissøren Richard Mansfield måtte avslutte sin teater-turné i USA og England i 1888 fordi en ukjent morder herjet i Londons gater nettopp denne høsten. På fem måneder tok han livet av minst fem prostituerte kvinner på bestialsk vis. Morderen ble aldri tatt, og har siden gått under navnet Jack the Ripper.

Det fortelles at Stevensons kone Fanny spilte en aktiv rolle i skapelsesprosessen. Historien om tilblivelsen av kortromanen er nærmest mytisk i form, siden det sies at forfatteren skrev fortellingen i en rasende inspirasjon over noen få dager. Så lot han Fanny lese utkastet, og hun likte det ikke, og gav råd om hvilken sjanger han heller burde bruke. Da ble han så sint at han kastet manuskriptet på peisen, og skrev en ny versjon, igjen på tre dager. Det er vanskelig å bedømme hva som faktisk skjedde, men det er interessant å se hvilken rolle ektefellene kunne spille, og at de store forfatterne sjelden arbeidet alene.

Romanen har klare moralske så vel som psykologiske tema. Dr. Jekyll prøver å leve, eller i alle fall framstå, som et godt menneske som gjør gode gjerninger. Mens hans alter-ego Edward Hydes slår ned barn på gaten, og myrder til og med sine venner, og fryder seg over vondskap. Det moralske temaet dreier seg da om de gode og de vonde kreftene i mennesket kan styres, eller om vi er offer for kreftene i oss. I denne romanen er det tydelig at Dr. Jekyll ikke lykkes i sitt moralske forsett. I stedet for å oppnå selvinnsikt og selvkontroll, kanaliserer han sine dårlige sider til Mr. Hyde, og gir dem dermed utløp, og økende makt over ham selv. Det moralske poenget med fortellingen kan dermed sies å være at en må innse sine egne svakheter så vel som styrker for å mestre det å være menneske.

En psykologiske lesning av romanen kan legge vekt på at Dr. Jekyll lider av schizofreni, og har en multippel (eller spaltet) personlighetsforstyrrelse. Romanen blir til og med brukt som eksempel på denne tilstanden. De syke vil framstå som to ulike personligheter, med ulik framferd, språk og erfaringer. Dr. Jekyll og Mr. Hyde er en ekstrem, fiktiv versjon, der de to er så fysisk ulike at ingen skjønner det er samme person. Og til forskjell fra de som faktisk lider av schizofreni, er ikke deres alter-ego som Mr. Hyde, et grusomt menneske. Denne romanen kombinerer derfor psykologiske og moralske spørsmål.

En annen psykologisk lesning er å se romanen som en illustrasjon på innsikter som senere ble formulert av moderne psykiatere som Sigmund Freud og Carl Jung. For eksempel at den som undertrykker sine underbevisste impulser (som Dr. Jekyll) vil få dem tilbake i destruktiv form (som Mr. Hyde).

Navnet Jekyll er i dag også kjent for alle hage-interesserte, fordi en av de mest markante engelske hagedesignerne gjennom tidene het Gertrude Jekyll. Det er ikke hun eller familien hennes som har imitert litteraturen, men omvendt. Robert Louis Stevenson var nemlig nær venn av hennes bror, teologen Walter Jekyll, og lånte hans etternavn til bruk i romanen. Det var kanskje en tvilsom ære.

Mr. Hydes navn er et tydelig ordspill på engelsk, der det uttales likt med verbet 'to hide', å gjemme (seg). Mr. Hyde er den skjulte identiteten.

De som leser romanen, vil kunne legge merke til at det ikke er mange kvinner i viktige roller. Stevenson sitt univers i denne romanen kan virke maskulint, der kvinner bare har forbigående betydning, og gjerne som tjenestejenter eller prostituerte. Noen hevder dette er et tegn på at Stevenson i denne romanen var blind for kvinnenes betydning, andre mener han med hensikt viser et samfunn som er i forfall nettopp fordi kvinnenes innflytelse er fraværende. Uansett hva forfatteren må ha ment, er mangelen på kvinner et problem for alle som vil adaptere fortellingen for teater, film og fjernsyn. De har derfor ofte rett og slett lagt til nye kvinneroller som ikke finnes i originalen.

Og romanen har vært adaptert i et stort antall filmer, helt fra stumfilmtiden og fremover. En tidlig klassiker fra 1920 hadde John Barrymore i hovedrollen (se bilde).

To av de mest kjente av de tidlige filmportrettene av Jekyll/Hyde er ved Fredric March (1931) som vant en Oscar for rollen, og der regien var ved Rouben Mamoulian. Og ti år senere, ved Spencer Tracy (1941) i regi av Victor Fleming.

Også i Jean Renoirs versjon, Le Testament du Dr. Cordelier (1961), gjør Jean-Louis Barrault en inspirert prestasjon i hovedrollen.

I senere perioder har for eksempel Michael Caine spilt Dr. Jekyll i David Wickes film fra 1990, med Joss Ackland og Cheryl Ladd i andre roller.

Av nyere produksjonene er en fjernsynsserie fra 2015 og en film fra 2017. I den siste velger regissør B. Luciano Barsuglia å bruke to ulike skuespillere for Dr. Jekyll (Shaun Paul Piccinino) og Mr. Hyde (Gianni Capaldi), der de ofte ellers blir spilt av den samme.

Spillefilmen Jekyll and Hyde (2021), med regi og manus av Steve Lawson, kobler Jack the Rippers forbrytelser sammen med Stevensons fortelling. Tittelrollen er spilt av Michael McKell.

Mens Doctor Jekyll (2023), regissert av Joe Stephenson, har en kvinne (Suzy Eddie Izzard) i tittelrollen som Nina Jekyll. I tillegg er der flere andre kvinnelige roller i forhold til romanen.

• 1917: Dr. Jekyll og Edward Hyde, oversatt av Helge Krog. Helge Erichsen & Co forlag. Ny utgave 1927, Gyldendal Norsk Forlag.
• 1942: Løyndommen: Den forunderlege soga om dr. Jekyll og mr. Hyde, oversatt av Einar Eskeland, Samlaget. Ny utgave 1951, Varde forlag, Bergen.
• 1967: Dr. Jekyll og Mr. Hyde, oversatt av Fridtjof Iversen, De unges forlag.
• 1972: Dr. Jekyll og Mr. Hyde, oversatt av Helge Krog, revidert av Nils Nordberg, Gyldendal. Mange senere opptrykk og utgaver.
• 1997: Dr Jekyll og Mr Hyde og andre historier, oversatt av Tor Vaag, Norild forlag.
• 1998: Dr. Jekyll og Mr. Hyde, i serien Illustrerte Klassikere, gjenfortalt for barn av Michel Lawrence, oversatt av Henning Kolstad.
• 2003, Doktor Jekyll og herr Hyde, oversatt av Agnete Øye, Kagge forlag.

• Robert Louis Stevenson
• Storbritannias litteratur