EU-direktiv er én av fem typer EU-rettsakter. De fire er forordninger, rekommandasjoner/henstillinger, retningslinjer og beslutninger. Frem til Lisboatraktaten trådte i kraft skilte EU mellom beslutninger og vedtak.

Mens en forordning er identisk for alle EU/EØS-land, er et EU-direktiv et rammevedtak som innenfor et bestemt virkeområde setter opp mål og betingelser som medlemslandene selv må utforme en spesifikk lovtekst for, innen en viss tidsfrist.

Hensikten med direktivene er gjerne å harmonisere forvaltningspraksis på et eller flere politikkområder. Det er ofte en lang prosess over flere år med politikk- og regelverkutforming i EU før et direktiv vedtas. EU-kommisjonen har en sentral rolle i å forberede nytt EU-regelverk og oppretter gjerne ekspertgrupper der landene kan påvirke utformingen av direktivene. EØS-avtalen gir norske representanter en mulighet til å delta i disse ekspertgruppene.

EØS-relevante direktiver

Prosess EØS-relevante direktiv
En illustrasjon av en typisk prosess fra forslag til vedtak av EU-direktiver og innlemming i norsk rett, med mulig medvirkning fra norske eksperter tidlig i utformingen av EØS-relevant regelverk.
Av .

EØS-relevans for nye rettsakter fra EU gjennomgår detaljerte prosedyrer, med egne EØS-notater som et viktig verktøy for forvaltningen. Gjennom de siste årene har EØS-arbeidet i departementer og direktorater blitt stadig mer omfattende. Enkelte beskriver tempo og omfang som en «regelverkstsunami», blant annet som følge av EUs grønne vekststrategi.

Langt ifra alle direktiver blir en del av EØS-avtalen, og det et betydelig etterslep. I perioden 2019–2024 var det et etterslep på 407–578 rettsskter. De fleste etterslep er på 1–2 år fra de er vedtatt i EU, mens andre kan være på mange år, særlig dersom de er kontroversielle for politikere i EØS-land. Direktiver innarbeides i EØS-området gjennom en rutinemessig EØS-prosedyre i tråd med EØS-avtalen, og dernest i det enkelte EØS-land. ESA åpner traktatbruddssaker når det vurderes at et EØS-land over tid unnlater å oppfylle sine forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, dersom mål og prinsipper i EU-direktiver i praksis ikke gjennomføres tilfredsstillende. Norge har en mulighet til å benytte reservasjonsrett for enkelte direktiv, som EU mer er EØS-relevant, noe som hittil knapt er benyttet.

Direktiver og forordninger anses å ha ulik tyngde om de er vedtatt av EU-kommisjonen (på delegasjon) eller av Europaparlamentet og Det europeiske råd. Er et direktiv vedtatt av kommisjonen, blir utformingen for Norges vedkommende som en norsk forordning, med andre ord en sak som regjeringen (departementet eller vedkommende direktorat) avgjør. Den norske utformingen av direktiver og forordninger vedtatt av EU-parlamentet og Rådet blir behandlet som lovsaker i Stortinget.

Noen viktige EU-direktiver for Norge

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg