Eidsborg stavkirke

Inngangen til kirken går gjennom svalen i vest, der atkomsten voktes av to værbitte løver på toppen av hver sin halvsøyle. Svalgangen har ennå deler av strebebjelkene i behold. Bare skipet i stavkirken er bevart. Det gamle koret er revet, og kirken er utvidet østover i to omganger. Skipets stavkonstruksjon er svært enkel og uten grunnstokker. Veggsvillrammen ligger på en tørrmur med hjørnestavene felt over. Veggplankene står på vanlig måte felt inn i svillene og stavlegjene. Taket bæres av takverk med sperrer, saksesperrer og hanebjelke. Sperrene er avstivet innbyrdes med krumvokste knær. Arkitekten Ola Storsletten mener at takverket er fra omkring 1850 og en kopi av middelalderens.

Eidsborg er blant de små stavkirkene. Det opprinnelige skipet hadde inngang i sør og måler om lag 6,3 meter x 5,3 meter, men størrelsen på det tidligere koret er uviss. Det er også kirkens eldste bygningshistorie. Skipet hadde opprinnelig inngang i sør. Takrytteren er øyensynlig fra 1727, det høye, slanke spiret bærer en vindfløy med årstallet. På den tiden fikk kirken trolig også et galleri på nordsiden.

I 1826 ble det bygd nytt laftet kor mot øst, like bredt som skipet og om lag tre meter langt. Samtidig ble svalgangen forlenget. Sørveggen fikk to nye vinduer, og et mindre ble satt inn i dørbladet i skipets sørportal.

Få år senere, i 1845, gjennomgikk kirken omfattende endringer. Nok en gang ble det bygd et nytt kor. Det fikk et stort vindu mot sør og egen inngang fra nord. «Gamlekoret» fra 1826 ble innlemmet i skipet. De eksisterende vinduene i skipets sørvegg ble utvidet slik at de skar ned i svalgangstaket. Skipets sørportal ble stengt og en ny dør satt inn i vestveggen. Trolig ble også svalgangen ombygd. Kirken fikk nytt galleri i vest, nytt alterutstyr, ny prekestol og nye kirkebenker. Kirkerommet, som tidligere hadde gått ubrutt til mønet, fikk himling, veggene ble panelt inn, og det ble lagt nytt gulv. Ombyggingen må ha skapt et lysere og lunere kirkerom, men på bekostning av tidligere tiders dekor og arkitektur. Slik sto kirken til 1920-årene, da den nok en gang gjennomgikk større endringer, denne gangen under de antikvariske restaureringsprinsippers fane. Det meste av 1840-årenes endringer ble fjernet. Himlingen, veggpanelet og gulvet ble demontert og materialene båret ut, og de gamle gulvbordene ble lagt på plass igjen. De store vinduene i sørveggen ble byttet ut med mindre i flukt med oversiden av svalgangstaket. Svalgangen fikk tilbake profilen fra før 1845, men med lavere tak. Skipets tidligere sørportal er blokkert av den øvre åsen på svalgangstaket. Et ovnsrom med jernovn og pipe ble bygd for enden av sørsvalen, men er siden fjernet.

Kirkens indre framtoning er i all hovedsak et resultat av restaureringen som ble avsluttet i 1929, og som brakte det rikt dekorerte interiøret for dagen igjen. Her, som i så mange andre stavkirker, er det først og fremst 1600-tallets dekorasjonsmaleri som dominerer. Fargene har falmet i tidens løp, og motivene er beskåret av ettertidens inngrep. Likevel ser en klart skjemaet med store rosetter i brystningen, billedframstilling i midtfeltet og rankemotiv øverst på veggen. Nordveggen har billedfelt med de hellige tre konger, datert til 1604. Sørveggen har rester av en framstilling av de gode og de dårlige jomfruer, datert 1649. Dekoren i forlengelsen av skipet er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg i forbindelse med restaureringen.

Kirkens middelalderkrusifiks ble hentet fram igjen og montert over korskillet. Den støpte lysekronen er også fra middelalderen, mens smijernskronene er fra restaureringen, i likhet med det meste av inventaret. I kirken er det også en nyere kopi av en utskåret helgenfigur, Sankt Nikolai av Bari. Originalfiguren sto i stavkirken til 1837, da den kom til Oldsaksamlingen i Oslo. I 1785 forteller J. Lund at figuren i eldre tid ble båret ut av kirken og badet i Eidsborgvatnet på jonsok. Til gjengjeld skulle helgenen vaske bort syndene, og også gi godt år.

Den bevarte middelalderskurden er i svalgangen. Vestportalens søyleskaft har klatrende ranker, og ranker dekker også kapitelene som bærer hver sin løve. Arkivolten, som er for liten for den nåværende åpningen, har motstående, bølgende drager. Portalen er svært værbitt. Mest sannsynlig har den vært flyttet og satt sammen på nytt, slik flere forskere har pekt på. Én mulighet er at den har stått i det opprinnelige koret, slik kunsthistoriker Erla Hohler har foreslått.

Restene av skipets sørportal er rammet inn av enkle profiler. Den øverste delen av portalen stikker opp over svalgangen og er dekket av veggspon, men ifølge arkivar Nicolay Nicolaysen skal den være dobbeltbuet, slik som den omvendte dobbeltbuen i terskelen. Rester av sørportalen i svalgangen er ennå synlige. Over halvparten av dvergsøylene i svalgangen er opprinnelige, med terningformete baser og kapiteler. Én skiller seg ut i sørøst ved at både basen og kapitelet er formet som et dyrehode.

• stavkirke

• Eidsborg stavkyrkje, 1971
• Anker, Leif Middelalder i tre, Stavkirker i Kirker i Norge bind 4, Oslo 2005
• Morten, Øystein: Stavkyrkja i Eidsborg: ein biografi, 2008