El Tajín er en ruinby i delstaten Veracruz i Mexico, om lag sju kilometer sørvest for byen Papantla. Utgravninger og restaureringer siden 1938 har avdekket om lag 50 av 200 bygninger over et område på 10,7 kvadratkilometer. Stedet besøkes av rundt 400 000 turister hvert år. Dermed er El Tajín den største turistattraksjonen i Veracruz og blant de største i Mexico. I 1991 kom stedet på UNESCOs verdensarvliste.
El Tajín
Den såkalte «Nisjepyramiden» er den mest kjente av de mange tempelplattformene og palassene i El Tajín. Den er bygd med steinheller (på opptil åtte tonn) og et minimum av mørtel. De 365 nisjene tilsvarer dagene i solåret og representerer sannsynligvis huleåpninger hvorfra guddommene, som dagene er, opprinnelig kom. Opprinnelig var den kledd i malt stukkatur. Arkitekturen med vekselsvis skrånende og loddrette vegger, med dekorative elementer (talud-tablero) gjenfinnes i Teotihuacán. Toppen var et flatt tak i sement som base for tre steler, en byggedetalj som gjenfinnes i mayabyer.
Historie
Rett ved siden av Nisjepyramiden ligger El Tajíns kanskje mest staselige byggverk. «Bygning 5» er en plattform med to templer med en grunnflaten på 3000 kvadratmeter. Nederst er plattformen kledd med en rekke nisjer. På midten over dem kneiser en statue formet som en avkuttet torso med en hodeskalle til hode. Figuren holder en slange (eller et scepter?) i armene og kroppen er dekket av «snakkebobler» som symboliserer blod. Statuer med referanser til offer-ritualer, fruktbarhet og kongeverdighet er klare paralleller til klassisk mayakultur, fra omtrent samme tid.
Arkeologer har påvist spor etter fast bosetning i området tilbake til år 5600 fvt. Ved år 100 evt. er det tale om en bymessig bosetning, fra år 600 finner vi større byggverk. Disse er i samme stil som wastek-kulturen lenger nord langs Mexicos golfkyst. Mellom år 800 og 1200 evt. har byen sin storhetstid. Fra nå av kan man spore kulturelle trekk vi oppfatter som totonak ved siden av flere andre tradisjoner. I disse århundrene kan byen ha hatt et sted mellom 15 000 og 20 000 innbyggere. Den var sentrum for handelsveiene mellom lavland og høyland i regionen og dens innflytelse kan spores over hele Mesoamerika.
I kraft av sin størrelse, regionale innflytelse og egenart oppfattes El Tajín som senter i en egen mesoamerikansk tradisjon som har fått navnet «klassisk golfkyst» eller «klassisk Veracruz», til forskjell fra totonak-tradisjonen som definerte området etter år 1200. El Tajín ble brent og ødelagt rundt 1230. Totonak-byene Papantla og Cempoala overtok handelsforbindelsene. Stedet forble glemt og gjemt i jungelen til det i 1785 ble gjenoppdaget av en meksikansk statstjenestemann på jakt etter illegale tobakksåkere. I mellomtiden hadde overgrodde templer fungert som offersteder for lokale småbønder og av dem fått navn etter en lokal tordengud.
Arkitektur
El Tajín har flest ballspillarenaer av alle ruinbyene i Mesoamerika. Her møttes utvalgte lag av adelige til å kjempe mot hverandre og samtidig oppføre et tidløst drama som ender med at en eller flere spillere får hodet skåret av. Blodet som spruter ut gir næring til gudene og kreftene som driver skapningen. Ballen var av massiv kautsjuk og ble spilt med hoftene. Bildet viser Søndre ballspillarena. Den måler 60 x 10,5 m. Veggene er loddrette og dekorert med relieffer som viser hele spillet, komplett med seremonier, ofringer og gudenes svar. Tilskuere kunne følge pasjons-spillet fra bygningene omkring, samt fra tribuner på kortsidene.
Detalj fra relieffene som pryder veggene i Søndre ballspillarena. Det mesoamerikanske ballspillet var både en sport (som stadig spilles i Mexico) og et pasjons-spill hvor scener fra verden skapelse ble oppført (solen ble sparket i gang av guder som ofret seg). Denne scenen viser en ballspiller som får hodet skåret av.
Blant samtidige bystater skiller El Tajín seg ut med sin egen stil, men med elementer som kan gjenkjennes i Teotihuacán i Mexicodalen og i olmek- og mayabyer i lavlandene i sør. Byen er anlagt i skrånende terreng og består av frittstående bydeler med tempelplattformer og residenser for eliten, mens allmuen holdt til i spredte grender på slettelandet. Spesielt for El Tajín er den omfattende bruken av friser som ornamentikk på avsatser, langs trappeløp og som takpynt. Stedet har ikke mindre enn 20 arenaer for ballspill, og man mener å kunne påvise spor etter beboere fra 20 forskjellige bystater eller kulturer. Det er nærliggende å tro at stedet bygget sin makt på å være et handels- og valfartssenter.
Blant bygningskompleksene øverst i terrenget skiller den såkalte nisjepyramiden seg ut som et blikkfang. Den består av 7 etasjer og i alt 365 nisjer, det vil si én for hver dag i solåret. Nisjene representerer sannsynligvis huleinnganger. Som nedganger til underverdenen er huler, samt fjellene over (templenes «skyline» følger silhuetten av fjellene over), fundamentale elementer i verdenen menneskene lever i. Tempelpyramider forbinder himmel, jord og underverden og er steder for ofringer til kreftene som opprettholder kretsløpene.
Bygningene var i sin tid malt med stukk (nisjepyramiden i rødt med svart rundt nisjene og blå friser langs trappeløpene). Relieffer på søyler og innerveggene på ballspillarenaene forteller om guddommer som er varianter av dem vi kjenner fra Teotihuacán og for eksempel Tikal. Vi mener også å kunne fastslå navnet på en hersker da hans navneglyf kan leses på samme måte som ellers i Mesoamerika. For øvrig finnes det ikke noen spor som kan fortelle hvordan og hvem som styrte byen. Totonak-legender forteller at stedet var deres by, at de kom fra Teotihiacán, og at El Tajín ble inntatt og brent av barbariske chichimek-folk fra Nord-Mexico på 1100-tallet. Det er legender som går igjen mange steder i Mexico.
Kulturfestival
Siden år 2000 har El Tajín tjent som arena for kulturfestivalen Cumbre Tajín («Tajín-toppmøtet»). Her møtes dansere, musikere og kunstnere fra inn- og utland og særlig fra urfolksmiljøer. Så mange som 160 000 deltok i 2008. Festivalen ble opprinnelig startet av myndighetene i Veracruz for å stimulere lokalt næringsliv og reiseliv, og har i perioder møtt kritikk for kommersialisering og appropriering av lokale religiøse og historiske tradisjoner. Samtidig er den blitt et viktig møtested for en levende totonak-kultur i livlig kontakt med musikkliv og urfolkskultur ellers i Mexico og internasjonalt.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.