Femundsmarka

Innenfor Femundsmarka er det en rekke områder som er vernet. De viktigste er Femundsmarka og Gutulia nasjonalparker, Langtjønna og Femundslia landskapsvernområder. Naturreservatene Tufsingdeltaet, Tufsingdalseskeren, Flensmarka, Lille Korssjøen, Bjørkodden, Bjørnberga/Isteren og Volaberget/Kvemskjølen ligger også innenfor grensene. Grøvelsjøen naturreservat fortsetter over på svensk side av Femundsmarka. Der ligger også verneområdene Rogen og Lågfjellet. Femundsvassdraget er i tillegg vernet mot kraftutbygging

På norsk side grenser Femundsmarka i nord til fylkesvei 31 (Røros–Brekken–svenskegrensen) og i sør til fylkesvei 26 og 218 (Isterfossen–Drevsjø–svenskegrensen). I vest er det fylkesvei 26 og 28 gjennom Tufsingdalen og Sømådalen som danner grense, og i øst er det svenskegrensen som danner grense for den norske delen av Femundsmarka.

De eldste bergartene i Femundsmarka er hovedsakelig granitter, men den vanligste bergarten er sparagmitt som er grunnlaget for den skrinne og næringsfattige jorda. Den kaledonske fjellkjedefoldingen for cirka 400 millioner år siden dannet åsrygger med hovedretning sør-sørøst i sørlige del av Femundsmarka og sørvest i nordlige del. Nåtidens overflateformer i landskapet er et resultat av siste istid som var slutt for cirka 10 000 år siden.

Fra denne tiden stammer blant annet rogenmorene som er unike i Europa. Det er 20–40 meter høye og 100–200 meter brede morenerygger som regel ligger på tvers av dalretningene. De største områdene med rogenmorene strekker seg fra Grøtådalen til Kratltjønnene, langs Røa fra Øvre Roasten til Rogen og mot Stugusjøen. De danner også grunnlaget for tjernene på Røvolfjellet. En annen typisk landskapsform i Femundsmarka er eskere eller rullesteinsåser, lange skarpe rygger bygget opp av smeltevannsavsetninger i tunnelløp under isen. Femundsmarka er også rik på dødisgroper, gryter som oppsto når store isrester begravd i morenemateriale smeltet. Mange av disse er fylt opp med vann.

Isavsmeltingen har også etterlatt seg mange flytteblokker. Det typiske landskapet i Femundsmarka er derfor et utall små vann omgitt av en labyrint av åsrygger og hauger, med store steinblokker strødd over hele overflaten.

Høyeste punkt i Femundsmarka er Storviglen på 1561 meter, nordøst i området nær grensa til Sverige.

Femundsmarka har store forskjeller mellom sommer- og vintertemperatur, og lite nedbør. I klarværsperioder kan også døgnvariasjonene være store. Frost er vanlig i alle årets måneder. I klarværsperioder kan vintertemperaturen gå ned mot –50 °C enkelte steder.

Karakteristisk for Femundsmarka er en glissen (spredt) furuskog på svært mager, tørkesvak grunn. Øvre delen av Rødalen er spesielt preget av slik skog. De sentrale delene har et lite utviklet bjørkebelte, større områder med bjørkeskoger finner en stort sett i de nordre områdene av Femundsmarka, samt i områdene ved Sylen og Svukuriset. Frodige partier forekommer langs Røa omkring Heggrøsta, og i Muggsjølia.

Av de fire store rovdyra, er det i første rekke jerven som preger dyrelivet i Femundsmarka. Stammen har variert gjennom årene, men kombinasjonen med reindrift i området gjør at den har fast tilhold her, og har ynglet fast i området de senere år. I Femundsmarka kan man også møte moskusfe, etterkommere etter fem dyr som i 1972 vandret østover fra stammen sin på Dovrefjell.

Det store innslaget av vann og vassdrag gir et godt utviklet fugleliv, selv om vannene i seg selv er næringsfattige. Det er blant annet en forekomst av smålom, og en forholdsvis tett bestand av storlom.

Selv om innsjøene i Femundsmarka ofte er næringsfattige byr de på mye godt fiske. Både ørret, røye, gjedde, abbor, harr og lake er representert. I selve Femunden drives det også et ganske stort fiske etter sik.

Langs breddene av Femunden ble det i 1966 funnet om lag 60 steinalderboplasser. Sannsynligvis har disse vært brukt i forbindelse med jakt. Senere er det også funnet en boplass ved Roasten. Langs Feragselva ble det i 1983–1984 kartlagt 87 fangstgroper, men disse er ikke tidfestet. De første samene slo seg ned i Femundsmarka på 1600-tallet. De fulgte reinsdyrene sine på årvisse vandringer mellom kalvingsplasser og sommer- og vinterbeiter på både norsk og svensk side av grensen. Etter 1892 ble tamreindriften i Sør-Norge delt inn i reinbeitedistrikter, og nomadevirksomheten til samene tok slutt. I dag er tamreindriften i Femundsmarka organisert i et reinbeitedistrikt. Det er det sørligste i landet og har flere tusen tamrein.

Fra midten av 1600-tallet drev Røros kobberverk en omfattende virksomhet som etter hvert kom til å prege store deler av Femundsmarka. Store skogsområder ble hugget ned. Bare i årene 1905–1906 ble det hogget mellom 150 000 og 200 000 kubikkmeter tømmer. Det ble etablert smeltehytter på Drevsjø og Femundshytten, og flere oppsittere brant trekull for kobberverket. I 1764 ble det åpnet en fløtningskanal fra nordenden av Femunden til Håelva og Røros. I 1886 ble det etablert kjørevei fra Røros til Synnervika og året etter ble dampskipet «Fæmund» sjøsatt på Femunden for å taue tømmer og frakte varer og passasjerer. Røros Kobberverk gikk konkurs i 1977 og sporene etter virksomheten i Femundsmarka er nå delvis forsvunnet eller fått status som kulturminner.

Femundsmarka er et populært villmarksområde som besøkes av fiskere, jegere og fotturister hele året. Allerede i 1888 begynte gården Langen, nordvest for Femunden å ta imot turister. Gårdene Haugen på østsiden av innsjøen og Femundshytten på vestsiden har også hatt kombinert gårdsdrift og turisme siden slutten av 1800-tallet. Setrene Fjølburøsta og Ljøsnåvollen begynte også tidlig å ta imot turister, og det samme gjorde gårdene på Sylen. I 1926 begynte Den Norske Turistforening å ta imot turister på den gamle fjellgården Svukuriset, og siden har de merket et omfattende nett av sommerruter i Femundsmarka. De har også åpnet selvbetjeningshytter på Marenvollen, Røvollen og Sæter. Den kulturhistoriske båten Fæmund II fra 1905 er fremdeles i drift på Femunden hver sommer, og gjør det lett for turister å oppsøke de forskjellige stedene rundt innsjøen.

Femundsmarka har navn etter den store innsjøen Femunden midt i området. Det stammer fra det gammelnorske feim (engelsk foam) og betyr «den som har mye skum», eller «den skummende». Slik kan da også sjøen oppleves en uværsdag. Det finnes også andre forklaringer på navnet. Et er fra sagnet om Sollergubben som i det ellevte århundre giftet bort datteren sin til Lombnæs i Rendalen. Han ga henne da fisket i vika vestenfor Solleren i medgift. Femundr betyr visstnok på gammelnorsk medgift av fast gods, i brudens særeie, og skal således ha dannet grunnlaget for navnet Femundsviken, og senere Femunden.

• Femunden
• Femundsmarka nasjonalpark
• Norges geografi
• Innlandet fylke
• Trøndelag fylke

• Ut.no

• Grotdal, Sven (2008): Alt du bør vite om Østerdalen og Femunden. Aschehoug
• Lauritzen, Per Roger og Vangen, Ole (2007): Femundsmarka og Gutulia. Serien Norges nasjonalparker. Gyldendal.
• Møllebak, Tor, red. (1998): Rondane og Femundsmarka med tilgrensende fjellstrøk. Gyldendal.
• Lauritzen, Per Roger (1999). Hyttene i Rondane, Alvdal Vestfjell, Femundsmarka og på Hedemarksvidda. Cappelen.
• Ryvarden, Leif (2005): Norges nasjonalparker. N. W. Damm & søn.