Gokstadfunnet

Kongshaugen ligger på Nedre Gokstad. På utgravningstidspunktet var gravhaugen cirka fem meter høy og nærmere 50 meter i omkrets. Allerede den gang var imidlertid haugen preget av pløying og annet jordbruksarbeid, og kan opprinnelig ha vært enda noe større.

Kongshaugen ligger på en langstrakt og smal slette som heller gradvis ned mot Mefjorden i vest og mot Lahellefjorden i øst. Haugen ligger cirka ti meter over havet, men i vikingtiden lå den atskillig nærmere fjorden (sjøen har trukket seg tilbake på grunn av landhevingen). Enda tidligere gikk det en fjordarm inn mellom de nevnte fjordene.

Det ble fortalt at noen i området hadde sett det brenne blått lys over haugen, og at det skulle ligge store rikdommer der. Navnet «Kongshaugen», som også er knyttet til en rekke andre gravhauger i landet, viser at man så for seg at det var en «konge» som var gravlagt der.

Gården Gokstad var på Nicolaysens tid delt i mange bruk, men den opprinnelige gården må ut fra landskylda å dømme ha vært en av de aller største i området. Opprinnelig fantes det flere gravhauger i nærområdet til Kongshaugen. Fra flere av disse er det gjort funn som viser at det dreier seg om båtgraver fra vikingtiden.

Nærmere Mefjorden, bare 400 meter fra Kongshaugen og ved det som var fjordbunn i vikingtiden, er det i senere tid påvist og delvis undersøkt en handelsplass eller kaupang fra samme periode. Funn av arabiske (kufiske) sølvmynter, vekter og andre handelsvarer viser at handelsplassen på Heimdal har fungert fra slutten av 700-tallet til 900-tallet.

Kongshaugen ligger på den av Gokstadgårdene som ble kalt «Kapteingården». I 1880 var det enken Anne Marie Christensdatter som var eier og bruker av gården. Hun hadde sju barn, deriblant fem sønner. Sønnene seilte på Østersjøen, og om vinteren lå skutene i opplag, ettersom isen hindret trafikken.

Guttene gikk hjemme i vintermånedene, og de hadde lite å foreta seg. Vinteren 1879/1880 begynte de å grave i Kongshaugen. En av brødrene hadde på det tidspunktet emigrert til Amerika, og de andre lurte på å flytte etter. En lokal mann hadde hørt om disse planene, og rådet dem i stedet til å grave i haugen; der ville de finne rikdommen.

Det gjorde de så. Men da de begynte å gjøre funn, kom det etter hvert Nicolay Nicolaysen, Fortidsminneforeningens mektige generalsekretær, for øre. Og våren 1880 kom Nicolaysen til Sandefjord og fikk igangsatt en fagmessig arkeologisk utgravning av Kongshaugen. Selve utgravningen ble i praksis gjennomført av lokal arbeidskraft under Nicolaysens veiledning. Han var på det tidspunktet en svært erfaren feltarkeolog, men Kongshaugen bød på utfordringer som han neppe hadde møtt på tidligere. Nicolaysen losjerte i Sandefjord, og pleide å komme til Gokstad etter frokost. Da hadde de lokale arbeiderne vært i virksomhet i flere timer, og Nicolaysen hilste dem med: «God morgen, karer, har dere funnet noe i dag, da?»

Aviser i inn- og utland fulgte utgravningen, og folk nærmest valfartet til funnstedet. Det er anslått at så mange som 25 000 mennesker besøkte utgravningen i løpet av de ukene den pågikk.

For enkelte var utgravningen en blandet opplevelse, som for redaktør av Bergens Aftenblad, Rudolph Ragnvald Sauerzapf (1846–1931). Han oppholdt seg ved Sandefjords Bad sommeren 1880 og rapporterte stadig til sine lesere om fremdriften i utgravningene:

«Jeg var deroppe ved Stedet igaaraftes. Aftensolen sendte sin glimrende straalebundt indover den vakre, fruktbare Egn, over de venlige, velstelte Gaarde, over de mørke krandsende aaser, hvor Naaletrærnes dybere grønt er blandet med Bøgen og Birkens lyse Vaarskud. Men den uforlignelige idylliske Ro, der har har omsvævet Gravhøien, og som jeg ofte har beundret, var brudt. Spaden og Hakken klang i den rolige Aftenstund, og klynger af nysgjerrige Mennesker valfartede til og fra Høien. Den barske Viking faar ei længere nyde Gravens Fred der, hvor kjærlige Hænder lagde ham. Der er noget overordentligt trist ved denne afdækning af Gravens Helligdomme. Den er estetisk uskjøn, men videnskabelig berettiget. Det er her atter Følelse og Fornuft, som staar mod hinanden, og vi er jo vant til nutildags at den sidste seirer».

Kort tid etter at utgravningen var ferdigstilt, ble skipet fraktet på Oslofjorden inn til Kristiania, der det ble stilt ut i Universitetshagen. Der ble det stående helt til det fikk plass i det nybygde Vikingskipshuset ved Vikingtidsmuseet på Bygdøy i 1932.

Gravhaugen viste seg å være bygd over en dyp forsenkning, framkommet ved at jordmasser var blitt gravd vekk. I forsenkningen var et skip blitt plassert, før nedgravningen var blitt fylt med vann og blåleire helt opp til vannlinjen på fartøyet. Leira gir forklaringen på hvorfor treverk og annet organisk materiale var så godt bevart da Kongshaugen ble åpnet i 1880.

I akterskipet var et teltformet gravkammer satt opp av laftede eikestokker og -planker i stavkonstruksjon. Kammeret inneholdt rester av et rikt gravgods. Den døde har ligget fullt påkledd i en seng med utskårne dyrehoder ved hodegjerdet. I forbindelse med det senere haugbrottet (se nedenfor) var gjenstander blitt flyttet på og til dels ødelagte.

Men Nicolaysen fant likevel rester av et stort utstyr i og utenfor gravkammeret – blant annet en slede, fem enkle senger, bøtter og disker av tre, en vanntønne og en stor bronsekjel med runeinnskrift. Oppe i skipet lå det også tre mindre båter. Blant de mange små tresakene kan nevnes et brettspill og en vakkert utskåret rorkult.

En rekke beslag av bronse, til dels forgylte, skriver seg fra seletøy og kanskje belteutstyr. De er utformet i borrestil, og flere av dem har sine nærmeste paralleller i den samtidige skipsgraven fra Borre (se Borrehaugene). Beslagene i Gokstadfunnet har spilt en betydelig rolle i diskusjonen om vikingtidens ulike stilarter og dateringen av dem.

Det var blitt ofret en rekke dyr i forbindelse med gravritualene. Bak kammeret lå to påfugler og to hønsehauker, samt en and eller gås. Utenfor skipet fantes tolv hester og minst sju hunder – fem av dem som dagens mynder og de andre nærmest som våre elghunder. Sammensetningen av dyr viser at den gravlagte har drevet jakt til hest med jaktfugler og hunder.

Over det hele var så den mektige gravhaugen blitt kastet opp.

Funnet av Gokstadskipet revolusjonerte synet på vikingtidens fartøyer. Før 1880 var det bare det langt dårligere bevarte Tuneskipet (1867) som hadde gitt et glimt av hvordan vikingskipene så ut. I kraft av å være det best bevarte skipet fra denne perioden, er det gjennom tidene bygd flere rekonstruksjoner av Gokstadskipet.

Skipet er bygd av eik med innslag av furu. Det er i overkant av 23 meter langt og cirka 5 meter bredt, og klinkbygd med 16 bordganger. Foran i skipet fant Nicolaysen hvite ulltekstiler med påsydde, røde striper, som antas å være rester av seilet.

Skipet kunne både seiles og ros. Det har hatt 16 par årer. Bordgangene under vannlinjen er ekstra tynne og bidrar til inntrykket av et fleksibelt og hurtig skip, egnet til havseilas. Gokstadskipet har trolig hatt et mannskap på godt over 30, med roere, styrmann og utkikk.

Dendrokronologiske undersøkelser har vist at skipet er bygd i 890-årene, trolig ved Oslofjorden.

Undersøkelser av skjelettrestene fra Kongshaugen har gitt en hel del kunnskap om den gravlagte. Det dreier seg om en mann i 40-årene, minst 1,80 meter høy og kraftig og muskuløs. Han led av en sykdom som gjør at kroppens ekstremiteter vokser unormalt, og kan ha hatt et usedvanlig stort hode og store hender og føtter, samt ansiktstrekk preget av stor nese, store ører og en framskutt hake. Lenge antok man at mannen hadde lidd av leddgikt, men det er neppe tilfellet. Derimot hadde han fått en alvorlig kneskade som kan ha ført til at han haltet.

Mannen ser ut til å ha blitt drept i kamp; et sverdhogg har kappet leggbeinet tvers over nede ved ankelen, og han hadde også hoggskader ved begge knær. Videre ser det ut til at han er blitt stukket i låret med en kniv.

Skipet, det praktfulle gravutstyret og den monumentale gravhaugen viser at den døde har tilhørt det ledende sjiktet i Skandinavia omkring år 900 – enten han nå skal kalles høvding, småkonge eller noe annet.

Det har vært gjort mange forsøk på å identifisere mannen nærmere, med basis i skaldekvad og sagaer. I kvadet Ynglingatal nevnes en Olav som døde av «fotverk» ved «Foldens strand» og ble hauglagt på «Geirstad». Ulike sagaer framstiller ham som en Vestfoldkonge. Denne Olav skal etter sin død ha fått tilnavnet «Geirstad-alv», fordi folk blotet til ham i haugen for å få hjelp mot sott og uår.

Allerede Nicolaysen påpekte likhetene mellom graven i Kongshaugen og sagaenes opplysninger om Olav Geirstad-alvs gravhaug, mens Søren A. Sørensen (1902) og senere Anton W. Brøgger (1916) tok steget fullt ut og mente at den døde faktisk var Olav, og at «Geirstad» kunne være identisk med Gjekstad i Sandefjord, nabogård til Gokstad og Kongshaugen.

Haugbrottet (innbruddet) i Kongshaugen foregikk en gang i andre halvdel av 900-tallet. Haugbrytere tok seg inn fra østsiden av haugen og gravde seg innover mot skipssiden, som de hogde seg gjennom og gikk rett på gravkammeret, som også ble brutt opp. Det må ha vært et omfattende og tidkrevende arbeid; innbruddsgangen var 14 meter lang fra utsiden av haugen og inn til skipet.

Fra gravkammeret fjernet de både levningene av den døde og flere gjenstander. Noen deler av skjelettet ble funnet i 1880 i den gamle innbruddsgangen. Der lå også blant annet tøyrester, ødelagte deler av en seng, et spillebrett og en ridesal. Elleve spader fra haugbrottet var blitt etterlatt inne i haugen, og det er en dendrokronologisk datering av én av disse som gjør det klart at innbruddet må ha foregått bare to, tre generasjoner etter at haugen var blitt lukket for første gang. Selve gjennomføringen av haugbrottet tyder også på at de som sto bak, visste hva de var ute etter – og hvor de skulle finne det.

Flere av de store gravhaugene rundt Oslofjorden har vært utsatt for liknende innbrudd, og det ser ut til at det kan ha skjedd omtrent samtidig overalt. Brøgger mente at motivet for haugbrottene enten var å hente ut spesielle gjenstander med religiøs eller politisk symbolverdi, eller den døde selv for å beskytte mot gjengangeri. Andre har pekt på et maktpolitisk aspekt ved haugbrott, nemlig at en ved å ødelegge og vanære konkurrerende slekters eller dynastiers monumenter kunne framheve sin egen slekt og makt. En annen mulig tolkning er at en har villet hente ut de døde for å gi dem en kristen begravelse i en kirke eller på en kirkegård.

Flere sagaer forteller om haugbrott. Det er verdt å merke seg at den eventyrlige sagatåtten om Olav Geirstad-alv omhandler et innbrudd i haugen på «Geirstad». Vikingen Rane den vidfarne og Svein Håkonsson jarl tar seg inn i gravhaugen en natt, skiller den dødes hode fra kroppen og tar med seg en armring av gull, et belte og et sverd ut igjen. Deretter oppsøker Rane Åsta og forløser henne med beltet fra gravhaugen. Hun føder så en sønn, og gutten – Olav Haraldsson – arver den døde kongens navn, ring og sverd.

Etter utgravningen lå Kongshaugen i mange år som en grop i potetåkeren. Det hevet seg imidlertid etter hvert røster for at haugen måtte restaureres. De lokale initiativtakerne ønsket i den forbindelse at skjelettrestene skulle legges tilbake i haugen. Ideen møtte en hel del motstand, ikke minst fordi man oppfattet levningene som vitenskapelig kildemateriale.

Forkjemperne for tilbakeføring fant en alliert i Brøgger, som var bestyrer av Universitetets oldsaksamling. Den 15. juni 1928 ble skjelettrestene ført tilbake til Sandefjord og plassert i haugen. Skjelettdelene var blitt lagt ned i en blykiste. Om kisten hadde man hyllet et klede, vevet for anledningen i Telemark. Blykisten fikk plass i en sarkofag av stein.

Året etter, på olsokdagen 29. juli, ble den restaurerte Kongshaugen innviet. Mellom 10 000 og 12 000 mennesker var til stede, foruten et stort antall prominenser med kong Haakon, kirkeministeren, riksantikvaren, en rekke høyere offiserer og Vestfolds ordførere i spissen. Æresvakter fra Marinen våket over gravhaugen. Kongen og Brøgger talte. Sistnevnte sa blant annet: «En gravhaug uten grav er som en kirke uten alter», og advarte mot «å gjøre om hele Norge til et antikvarisk museum».

I 2007 ble skjelettrestene hentet ut av haugen igjen – dels fordi man, med rette, fryktet for bevaringstilstanden, og dels fordi det i fagmiljøet var et utbredt ønske om å kunne gjøre nye analyser av levningene.

• Osebergfunnet
• Tuneskipet
• gravhaug
• vikingskip
• vikingtiden

• Vikingtidsmuseet om Gokstad
• Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om Gokstadhaugen
• Kulturarv i Vestfold fylkeskommune om hønsehaukene i Gokstadfunnet
• Oseberg Vikingarv om Gokstadskipet

• Bakken, Asbjørn (1959). «Gokstadfunnet 1880». Vestfoldminne 1959.
• Bill, Jan og Daly, Aoife (2012). «The plundering of the ship graves from Oseberg and Gokstad: an example of power politics?» Antiquity 86.
• Bill, Jan og Rødsrud, Christian Løchsen (2016). «Heimdalsjordet: Trade, production and communication». Zanette T. Glørstad, Zanette T.; Loftsgarden, Kjetil (red.): Viking-Age Transformations. London: Routledge.
• Bonde, Niels og Christensen, Arne Emil (1993). «Dendrochronological dating of the Viking Age ship burials at Oseberg, Gokstad and Tune, Norway». Antiquity 67.
• Brøgger, Anton Wilhelm (1916). Borrefundet og Vestfold-kongernes graver. Kristiania: Dybwad.
• Brøgger, Anton Wilhelm (1945). «Oseberggraven – haugbrottet». Viking IX.
• Brøgger, Anton Wilhelm og Shetelig, Haakon (1950). Vikingeskipene. Oslo. Dreyer.
• Cannell, Rebecca J.S.; Bill, Jan; Macphail, Richard (2020). «Constructing and deconstructing the Gokstad mound». Antiquity 94.
• Frost, Tore (red.) (1997). Gokstadhøvdingen og hans tid. Sandefjord. Sandefjordmuseene.
• Gansum, Terje; Holck, Per; Wangen, Vivian (2008). Ny viten om Gokstad-høvdingen. Sandefjord: Sandar historielag.
• Grieg, Sigurd (1937). «Gravkamrene fra Oseberg og Gokstad». Viking I.
• Holck, Per (2009). «The Skeleton from the Gokstad Ship: New Evaluation of an Old Find». Norwegian Archaeological Review 42.
• Hougen, Bjørn (1934). «Studier i Gokstadfunnet». Årbok Universitetets oldsaksamling 1931–1932.
• Hov, Kjellaug (1990). «Miljøet rundt Gokstadhaugen». Nicolay 54.
• Lie, Ragnar Orten (2016). Gokstad- og Oseberghaugen i fugleperspektiv. Sandefjord: Sandar historielag.
• Marstrander, Sverre (1986). De skjulte skipene. Oslo: Universitetsforlaget.
• Myhre, Bjørn (2015). Før Viken ble Norge. Tønsberg: Vestfold fylkeskommune.
• Nicolaysen, Nicolay (1882). Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord. Kristiania: Cammermeyer.
• Sørensen, Søren A. (1902). Er Kongshaugen hvori Vikingeskibet blev fundet Kong Olaf Geirstad-Alfs Haug? Kristiania: Cammermeyer.
• Warming, Rolf Fabricius (2023). «The Viking Age shields from the ship burial at Gokstad: a re-examination of their construction and function». Arms & Armour 20.