Grue

Berggrunnen tilhører det sørøstnorske grunnfjellsområdet som gir dårlig forvitringsjord, og Grue har vide skogstrekninger i sonen 200–500 meter over havet. Øst for Glomma er det flere store sjøer, blant annet Røgden på grensa til Sverige. Vassdragene lengst øst har avløp til Sverige.

Glommas 25 kilometer lange løp gjennom Grue har ubetydelig fall og går i mange slyng (meandrer). Elva har lagt opp mektige lag med sand og grus. Dette materialet ligger over og er delvis blandet med leire som ble avsatt i en lang fjordarm som strakte seg oppover dalføret ved slutten av siste istid. Denne såkalte koppjorda er lettdrevet. Elvesidene raser lett ut, og det er mange forbygninger langs bredden for å motvirke erosjon og hindre oversvømmelser under flomsituasjoner.

Enkelte steder ligger gamle løp av Glomma igjen som kroksjøer. Den største av disse, Gardsjøen sør for Kirkenær, er vernet som naturreservat. For øvrig finnes noen verneområder for skog. Noe over tre prosent av kommunes landareal er vernet.

Størsteparten av kommunens befolkning bor langs Glomma og i de nærmeste sidedalene. Øst for Glomma-dalføret, mot svenskegrensen, ligger Finnskogene med store sammenhengende skogområder. Svullrya er et senter her. Disse østlige skogstrekningene ble bosatt av finner fra begynnelsen av 1600-tallet. Grues folketall har vært synkende siden andre verdenskrig, da det var på sitt høyeste. I tiårsperioden 2015–2024 har folketallet gått tilbake med 6,6 prosent, mot en økning på 2,2 prosent i Innlandet fylke.

I 2024 er 16 prosent av befolkningen under 20 år (22 prosent for hele landet) og 31 prosent 65 år og eldre (landsgjennomsnitt 19 prosent).

Grue er en utpreget landbruks- og industrikommune; i 2021 var 9,3 prosent av de yrkesaktive sysselsatt i primærnæringene og 13,7 prosent i industrien (landsgjennomsnittet 2,3 og 7,6 prosent). Det meste av næringslivet i kommunen er basert på produksjon og videreforedling fra jord- og skogbruket. De store steinfrie jordbruksarealene langs Glomma blir hovedsakelig brukt til korn- og potetproduksjon, da jordsmonnet og terrenget er godt egnet for dette. Jordbruket har store driftsenheter, blant de største i landet. Gjennomsnittlig bruksstørrelse var i 2023 på 511 dekar (landsgjennomsnitt 342 dekar).

Samlet er skogsdriften og aktiviteten som følger med den av størst betydning. I femårsperioden 2018 til 2022 ble det i snitt avvirket 196 000 m³ årlig; 60 prosent av dette var gran. Skogsdriften har blant annet gitt grunnlag for en betydelig skogbruks- og trevareindustri, som gir arbeid til nesten halvparten av industriens sysselsatte.

Administrasjonssenteret Kirkenær har vokst fram som handels- og servicesenter for store deler av Solør, med blant annet mølle og kornsilo, jern- og metallvareindustri og grafisk industri. Grue har en netto utpendling på 200 personer (2016), særlig til Kongsvinger, Åsnes og Oslo.

Gjennom Grue langs østsiden av Glomma går Solørbanen (persontrafikken nedlagt i 1992) og riksveg 2 (Magnor–Elverum). Fylkesveg 210 går parallelt med elva på vestsiden, det er bru over Glomma ved Kirkenær. I den østlige delen av kommunen går fylkesveg 202 (Villmarksvegen) parallelt med svenskegrensa og fylkesveg 201 (Finnskogvegen) fra Kirkenær over Svullrya til svenskegrensa ved Røgden.

Grue hører til Innlandet politidistrikt, Romerike og Glåmdal tingrett og Eidsivating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Kongsvingerregionen sammen med Eidskog, Kongsvinger, Nord-Odal, Sør-Odal og Åsnes.

Grue kommune tilsvarer de to sokna Grue Finnskog og Grue i Solør, Vinger og Odal prosti (Hamar bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Grue til Solør fogderi i Hedemarkens amt.

Severdigheter i Grue er i første rekke to bygdetun, Finnetunet på Svullrya, med hus og bruksgjenstander fra skogfinnenes bosetning, og Gruetunet på Kirkenær, et friluftsmuseum med husmannsplass og seter, samt avdeling som viser finnekulturen i Sør-Norge. Et velbevart finnetorp på Finnskogen er Hytjanstorpet. Grue har for øvrig minner fra trefningene med Sverige i perioden 1807–1814 (se krigen i 1808 og krigen i 1814).

Grue kirke er en langkirke i stein bygd i 1828, i klassisk stil med innslag av gotikk. Tårnet fikk åttekantet kuppel i 1864. Kirken er tegnet av arkitekt H.D.F. Linstow, som er mest kjent for slottet i Oslo. Kirken erstattet en tidligere korskirke i tre, som brant pinsedagen i 1822, da minst 113 mennesker omkom i norgeshistoriens verste kirkebrann. Den gamle kirketomten med kirkegård er senere tatt av Glomma. Grue Finnskog kirke på Svullrya er en langkirke i tre, bygd i 1886 i nygotisk stil. I januar 1948 raste kirkeskipet sammen under vekten av snømengdene. Kirken ble gjenoppbygd i 1950.

Kommunevåpenet (godkjent i 1992) har en venstre skrådeling av sølv og grønt ved buet ulvetannsnitt. Det symboliserer tidligere tiders svedjebruk og kirkebrannen i 1822.

• Innlandet
• Finnskogene
• Solør

• Grue kommune
• Kommunefakta Grue – SSB
• Geologiske kart -NGU
• Les mer om brannen i Grue kirke på Lokalhistoriewiki

• Bråten, Rudolf: Grue Finnskog bosetting, 1983. Les boka på nb.no
• Hveberg, Harald: Grueboka, 1948–49, 3 bind. Les bøkene
• Trøseid, Hans Marius & Ivar Rønaasen: Grueboka: gards-, bosetnings- og slektshistorie, 1994-2000, 4 bind. Les bøkene
• Trøseid, Hans Marius: Grueboka: Finnskogen: gards- og slektshistorie, 1990. Les boka
• Zapffe, Peter Wessel: Lyksalig Pinsefest, 1972, (Om brannen i Grue kirke 1822). Les boka