Haitis samtidshistorie

I 2023 vedtok FN å sende en flernasjonal sikkerhetsstyrke til Haiti for å bistå landets politi i å håndtere en eskalerende krise med gjengrelatert vold. Kenya tok ledelsen for styrken, som skulle fokusere på å sikre ro og orden i samarbeid med haitisk politi. Bakgrunnen for intervensjonen var en dramatisk økning i kidnappinger, utpressing og drap, som hadde lammet landet. Skoler, sykehus og annen infrastruktur sto stille, og store deler av befolkningen fryktet å måtte forlate hjemmene sine.

Samtidig møtte beslutningen sterk motstand fra haitiske organisasjoner og deler av befolkningen. Over 100 organisasjoner og enkeltpersoner sendte et åpent brev til FNs sikkerhetsråd, der de uttrykte dyp skepsis til utenlandsk inngripen.

Kritikken rettet seg mot flere aspekter. Brevet til Sikkerhetsrådet påpekte at våpen brukt av gjengene i stor grad stammer fra USA, noe som gjorde det paradoksalt at landet støttet en militær løsning uten å adressere våpenflyten. Tidligere FN-operasjoner i Haiti, som MINUSTAH, hadde etterlatt dype sår. Brevet foreslo å isolere gjengene fra våpenkilder, avslutte internasjonal støtte til den sittende regjeringen og legge til rette for en ny, legitim ledelse uten forbindelser til væpnede grupper.

På tross av skepsisen var det også støtte for tiltaket. Haitis regjering hadde lenge etterspurt internasjonal hjelp, og støtten til en utenlandsk styrke var økende i enkelte deler av befolkningen. At innsatsen ble ledet av Kenya, ikke en vestlig makt som USA, ble av enkelte sett som et positivt signal. Samtidig var det mange ubesvarte spørsmål, særlig om styrkens mandat, hvordan den ville operere i ulike deler av landet, og hvordan den ville samarbeide med haitiske institusjoner og lokale initiativer som Montana-plattformen.

Beslutningen om å sende en internasjonal styrke reflekterte den alvorlige situasjonen i Haiti, men også kompleksiteten og motsetningene i hvordan løsningen ble utformet og mottatt.

12. januar 2010 ble Haiti rammet av landets kraftigste jordskjelv på minst 200 år. Etter én måned ble antallet bekreftet omkomne satt til 223 000, et tall regjeringen anslo måtte økes til over 300 000. Dette tallet er senere nedjustert betydelig, men det nøyaktige antall ofre er ennå ukjent.

Katastrofen gjorde rundt tre millioner mennesker hjemløse, og hundretusener flyttet ut fra området rundt hovedstaden Port-au-Prince der skadene var enorme. Gjenoppbyggingen av landet ble av Den interamerikanske utviklingsbanken anslått til å koste opp mot 80 milliarder kroner.

Et gjentagende budskap fra haitisk side etter jordskjelvet i 2010 har vært fraværet av haitisk selvstyre over egen gjenoppbygging av landet. Jordskjelvet er kjent som en naturkatastrofe, hvis konsekvenser er menneskeskapte, i den forstand at lidelsene også skyldes den ekstreme sosiale ulikheten i landet, noe som igjen setter en stor del av landets befolkning i en svært sårbar situasjon i møte med naturens herjinger.

I august 2021 ble Haiti rammet av jordskjelv med styrke 7,2 som førte til at 2200 mennesker mistet livet. I januar 2022 kom jordskjelv med styrke 5,2.

• Les mer: Jordskjelv i Haiti.

Presidentvalget høsten 2000 brakte Jean-Bertrand Aristide til makten for tredje gang. Han fikk over 91 prosent av stemmene i et valg som ble utsatt flere ganger; boikottet av opposisjonen og sterkt kritisert av internasjonale valgobservatører. Aristides parti Fanmi Lavalas seiret stort også i parlaments- og lokalvalgene samme år, med en oppslutning rundt 80 prosent.

Voldelige opptøyer og politisk uro rundt valget førte til at USA, EU og Canada truet med å stanse den økonomiske hjelpen til landet. Uroen ble dempet gjennom en overenskomst mellom regjeringen og 15 opposisjonspartier om et bredt sammensatt råd til å forberede og overvåke neste valg, som var planlagt avholdt i 2004. Aristide avlyste imidlertid valget under en voldsbølge som truet med å utvikle seg til regulær borgerkrig – med 200-årsfeiringen for landets selvstendighet som en slags opptakt.

Opposisjonen reagerte kraftig på avlysningen, og organiserte massedemonstrasjoner med krav om Aristides avgang. Samtidig herjet væpnede kriminelle bander stadig mer fritt med plyndringstokter. Paramilitære enheter og en dødsskvadron gjenoppstod under ledelse av tidligere opprørsledere. Også regjeringen hadde sine støttespillere blant de væpnede bandene, etter hvert som myndighetenes eneste sikkerhetsstyrke, politiet, ble nedkjempet.

Samfunnet var i full oppløsning, en humanitær katastrofe rykket stadig nærmere, og flere forsøk på fredsmekling fra USA, den tidligere kolonimakten Frankrike og fra nabolandene mislyktes. Den politiske delen av motstanden samlet seg i «Gruppen av 184», etter antall partier, organisasjoner og andre aktører som stod bak. Vendepunktet kom da Aristide i mars 2004 meddelte sin avgang og reiste i eksil. Styrker fra USA og senere FN (se MINUSTAH ovenfor) gikk inn og tok kontroll, og høyesterettsjustitiarius Boniface Alexandre (1936–2023) ble tatt i ed som midlertidig president frem til neste valg.

René Préval var lenge en viktig skikkelse i Haitis politiske liv, ikke minst som president i to perioder; fra 1996 til 2001 og fra 2006 til 2011. Han var derfor Haitis leder og ansikt utad da jordskjelvkatastrofen rammet i 2010. Prévals største ønske for Haiti var mer stabilitet, noe han uttrykte i et intervju én måned etter jordskjelvet:

«Hvilken vei bør Haiti velge? Stabilitetens vei. Ikke statskupp, ikke ransakelser, ikke brenne ned folks hjem, ikke brenning av bildekk. Vi kan ikke bare drive og ødelegge. Vi må bygge. Det er veien vi må gå, sånn at vi kan slutte å si at vi er uheldige.»

Préval symboliserte også denne stabiliteten på flere måter: To ganger ble han valgt til president på demokratisk vis, og to ganger overlot han presidentembetet til en annen politiker etter et valg – begge deler som den første i Haitis historie. I 2011 var han også den første presidenten på 25 år som forlot presidentembetet både i live og uten å være på vei verken til fengsel eller eksil.

Michel Martelly var president fra 2011 til 2015, og ledet dermed landet i de første årene etter jordskjelvet i 2010. Uten noen politisk erfaring ble han valgt inn, med støtte fra blant annet USA. Han overtok makten etter president Préval, og bidro senere til at hans partifelle Jovenel Moïse ble valgt til å etterfølge ham som president.

Martellys periode var roligere enn etterfølgeren Moïses, og sammenfalt blant annet med en markant økning i landets inntekter fra turismen. Samtidig er hans ettermæle preget av beskyldninger om maktmisbruk, vennetjenester, handlingslammelse overfor landets utfordringer og berikelse av Martelly og hans krets, på statens bekostning.

Jovenel Moïse var en suksessrik forretningsmann som, i likhet med forgjengeren Michel Martelly, stod uten tidligere politisk erfaring. Hans presidentperiode endte på tragisk vis da han ble skutt og drept i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn 7. juli 2021.

Valget i 2015/2016, som førte Jovenel Moïse til makten, var omstridt og førte til demonstrasjoner og opptøyer. Første runde i presidentvalget ble holdt 15. oktober 2015, og ifølge opptellingen fikk Moïse flest stemmer, men ikke mer enn de nødvendige 50 prosent for å bli erklært som vinner i første omgang. Påfølgende anklager om fusk og demonstrasjoner førte til flere utsettelser av andre runde, før første runde ble annullert og avholdt på nytt 13 måneder senere, 20. november 2016.

Valget skulle egentlig avholdes 9. oktober, men ble utsatt da orkanen «Matthew» traff Haiti 4. oktober. Etter både eksternt og internt press ble valget likevel gjennomført i november 2016, tross alle ødeleggelsene orkanen hadde medført. Ifølge Verdens helseorganisasjon etterlot Matthew over to millioner berørte og av disse hadde 1,4 millioner mennesker behov for umiddelbar nødhjelp. Valgdeltakelsen var derfor naturlig nok svært lav, omkring 21 prosent, og valgresultatet ble ikke endelig klart før i januar 2017. Moïse representerte Parti Haïtien Tèt Kale (PHTK – «De skalledes haitiske parti»), og ble støttet av den avtroppende Martelly i valgkampen. I første runde av nyvalget fikk Moïse over halvparten av de avgitte stemmene, og ble dermed erklært som valgvinner.

Under hans presidentperiode tiltok protestene mot misbruk av midler fra Venezuelas tidligere PetroCaribe-prosjekt. Prosjektet bidro med rimelige lån ved kjøp av subsidiert olje fra Venezuela, og mottakerlandene – som blant annet Haiti – kunne da videreselge oljen med profitt. I 2018 startet haitiere å etterspørre bevis for at inntektene kom landet til gode. Dette utviklet seg til en betydelig protestbevegelse, ettersom myndighetene ikke kunne gi noe tilfredsstillende svar. Protestene vedvarte gjennom store deler av president Moïses presidentperiode.