Haraldshaugen

Hovedkilden til at Haralds grav finnes ved Haugesund, er Snorre Sturlasons Harald Hårfagres saga. Snorre skriver (i Didrik Arup Seips oversettelse):

«Kong Harald døde sottedød på Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug. Vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over graven inne i haugen, og steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen bred. Midt i haugen var kong Haralds grav. Det stod en stein ved hodet og en ved føttene og hellen var lagt ovenpå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der.»

Den noe eldre sagaen Ågrip forteller at Harald ble «hauglagd på Haugar opp frå Hasseløysund», som kan vise til samme lokalitet, og det samme gjelder Egils saga. Fagrskinna (A-teksten) sier det samme, mens B-teksten legger til at Harald Hårfagre var en vakker og kraftig mann, og «så stor som ein kan sjå av den gravsteinen hans som er i Haugesund». Dersom det er samme «gravstein» som menes i disse kildene, har den altså vært nesten fire meter lang.

Det er opplysningene hos Snorre som har vært grunnlaget for de fleste forsøkene på å identifisere Harald Hårfagres gravsted. Det fantes to alternativer fram til midten av 1800-tallet, og lenge var det gården Haugå og Skåre kirke i Haugesund som var den fremste kandidaten. Ved kirken fantes flere gravhauger, og én av disse gikk under navnet Haraldshaugen.

Men da Tormod Torfæus i 1685 hadde satt seg fore å finne graven, måtte han forlate Haugå uten resultat. Han fikk imidlertid høre at det skulle ha vært en kirke også på Gard litt lenger nord, og der ble han vist en helle som lå som trappestein på gården, og som han mente passet med de målene Snorre oppga. Han konkluderte dermed at gravstedet var å finne der, og publiserte sin oppfatning i 1711.

Kildegrunnlaget var temmelig magert, men Torfæus' oppfatning ble stående. Da Haraldshaugen og de andre gravhaugene ved Skåre kirke ble utgravd omkring 1840, og det ikke ble gjort funn som kunne knytte dem til Snorres beskrivelse av Haralds grav, ble Gard stående igjen som det eneste alternativet. Man antok at Gard var blitt utskilt fra en eldre kongsgård ved navn Haugar.

Fra arkeologisk ståsted ble det tidlig pekt på at Snorres beskrivelse passet langt bedre på en grav fra bronsealderen enn fra vikingtiden. Det har også vært innvendt at Harald Hårfagre i de eldste kildene er knyttet til Karmøy, og at de storslåtte monumentene på og rundt Avaldsnes er en mer sannsynlig stedfesting for kongens gravsted.

I 1872 mente imidlertid «alle» at det var Gard som var stedet, og her ble Haraldsstøtta reist som en tusenårsmarkering for slaget i Hafrsfjord i 872. Monumentet på bygd på levningene av en gravhaug, som ble «restaurert» slik at den fikk en høyde på fem meter. En helle som man mente passet med Snorres beskrivelse, var blitt reist på haugen noen år tidligere, og den ble nå integrert i det nye minnesmerket. Den hadde ellers i mange år blitt brukt ved et av gårdshusene i nærheten til å sløye fisk på.

Tusenårsminnet ble utført etter tegninger av arkitekt Christian Christie. Rundt en 17 meter høy sentral bauta står 29 mindre «fylkessteiner» som skal representere de fylkene som Harald Hårfagre skal ha lagt under seg. I foten på den sentrale bautaen er det innfelt bronseplater med relieffer og innskrifter. Tekstene var det Oluf Rygh som sto for.

Monumentet vedlikeholdes av staten.

• gravhaug
• vikingtiden
• Harald Hårfagre
• Norges historie fra 800 til 1130
• jernalderen i Norge
• bronsealderen i Norge
• slaget i Hafrsfjorden

• Haraldshaugen på Lokalhistoriewiki
• Haugalandsmuseet om Haraldsstøtta

• Fyllingsnes, Frode (2000). Karmøys historie 2. Med de tusen hjem: Middelalderen. Kopervik: Karmøy kommune.
• Gjessing, Helge (1913). «Snorre Sturlasons arkæologiske kundskap». Oldtiden III.
• Opedal, Arnfrid (1998). De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. Stavanger: Arkeologisk museum i Stavanger.
• Øvrebø, Fridtjof (1922). «Harald Haarfagre og Karmsund». Årsskrift Rogaland historielag 8.