Hartmut Rosa

Nøkkelen til å forstå «det moderne» er, som det fremgår av tittelen på Rosas doktoravhandling fra 2005, sosial akselerasjon («Soziale Beschleunigung»). Sosial akselerasjon utgjør i følge Rosa et uavhengig grunnleggende prinsipp for modernitet. Ved å granske de stadig raskere teknologiske endringene, de raskere skiftene i sosiale relasjoner og institusjoner og i livets tempo på alle områder, utfolder Rosa virkningene av den akselererende dynamikken for identitet og verdensforhold på det individuelle og kollektive plan.

Der forandringer tidligere som regel skjedde over flere generasjoner, skjer de i moderne og senmoderne samfunn allerede innenfor de enkelte generasjonsforløp, for eksempel i karriere, familierelasjoner, partnerforhold, bosted og naboskap. Mennesker må leve og prestere under skiftende og stadig mer ustabile forhold, og mange blir nødt til å rekonstruere sine personlige og profesjonelle identiteter med jevne mellomrom.

Moderniteten er underlagt et stadig press for innovasjon, økonomisk vekst og tvang til økt produktivitet. Det er et press som skapes innenfra gjennom konkurransen på de kapitalistiske markedene. Det blir en kamp for overlevelse. Rosa snakker om dynamisk stabilisering som en av modernitetens byggesteiner, en fremtidsorientering under forventninger om konstant forandring. Det kan illustreres ved jakten på pålitelige forskningsbaserte prognoser som grunnlag for beslutninger. Prognoser viser seg imidlertid ofte å være feilbarlige og illusoriske og krever stadige korrigeringer.

Rosa søker å forbinde en fenomenologisk beskrivelse av den subjektive livsverden (se Edmund Husserl) sett innenfra med en analyse av de objektive dynamiske kreftene i samfunnsutviklingen sett utenfra.

Han har utbrodert dette i en rekke senere tekster, hvorav det sentrale verket er Resonanz. Eine Soziologie der Weltbeziehung ('Resonans. En sosiologi om forholdet til verden') fra 2016. Andre verk om de samme temaene er Alienation and Acceleration ('Fremmedgjøring og akselerasjon') fra 2010, Unverfügbarkeit ('Det ukontrollerbare') fra 2018, og sammen med Andreas Reckwitz Spätmoderne in der Krise ('Senmoderniteten i krise') fra 2021.

I disse utgivelsene kommer Rosas normative og livsfilosofiske refleksjoner fram. I Resonanz undersøker han menneskers «relasjoner til verden», fra relasjoner gjennom kroppen til de forskjellige sosiale og psykologiske formene. Disse relasjonene kjennetegnes av to grunnformer og to tendenser: tiltrekning og frastøting, ønskenes og angstens krefter. Rosa arbeider ut fra tesen at enhver sosial formasjon skaper kulturelle horisonter som opptegner konturer av et godt liv, så vel som det motsatte – «en avgrunn av fiaskoer».

I senmoderne samfunn dominerer de negative kreftene. Kravet om akselerasjon og dynamisk stabilisering skaper en stadig risiko og frykt for å sakke akterut eller å være på kanten av en avgrunn. Illustrerende er utviklingen av stadig flere kvantitative indikatorer for overvåkning, registrering og benchmarking av måloppnåelse, overholdelse av grenseverdier og plassering i diverse rangeringer.

Dette kappløpet har ifølge Rosa ført til en tilstand av fremmedgjøring. Man blir adskilt fra noe man, ifølge forholdets iboende essensielle egenskaper, egentlig skulle være ett med: selvets forhold til kroppen, til handlinger og handlingenes produkter, til gruppen, hjemlandet, naturen, Gud og verden.

Resultatet blir at mennesker som subjekter står fiendtlig og likegyldige overfor hverandre. Verden fremstår kald, stiv, avvisende og ikke-responsiv. «Døv og stum» kaller Rosa dette. I en døv og stum verden, som oppleves som ikke å respondere på noe, kommer også subjektet selv til å fremstå dødt og tomt. Fremmedgjøring har dermed både en objektiv og en subjektiv dimensjon.

Resonans er motstykket til fremmedgjøring, og grunnsteinen i Rosas teori om et godt og vellykket liv. Resonans betyr samklang, som når to stemmegafler begynner å svinge sammen i hver sin frekvens. Hos Rosa er resonans et normativt filosofisk-antropologisk begrep som skal fange opp helt grunnleggende egenskaper ved menneskets forhold til verden. Resonans er en relasjon mellom subjekt og verden, hvor subjekt og verden gjensidig berører og samtidig transformerer hverandre. Enhver taler med sin egen stemme, men er åpen nok til å ta imot påvirkninger fra verden og andre, og har styrke og evne til å nå andre. Man har evne til både å lytte og svare.

Rosa skiller mellom tre former for resonansforhold eller «resonanakser»: en horisontal, en diagonal og en vertikal.

Den horisontale aksen utgjør relasjonen til andre mennesker, familie, kjærlighet, venner, kolleger – og som borgere i det sivile samfunn og det politiske liv.

Den diagonale aksen utgjør relasjonen til den materielle verden. Med industrialismen og moderne teknisk-vitenskapelige verdensbilder er naturen blitt «avfortryllet». Den har mistet det Max Weber omtalte som «magi» og «ånder», og da kan det være vanskeligere å forstå hva resonans skal bety. Det finnes likevel fortsatt uttrykk og ideer som peker i retning av resonansrelasjoner til naturen og menneskers søken etter å lytte til naturens stemme. Noen eksempler på dette er når matematikk omtales som «naturens språk», når man søker formgivning på «råmaterialets premisser», når naturens skjønnhet etterlignes i poesi og kunst, eller når liv har «rett» til biodiversitet.

Den tredje aksen, den vertikale, virker mer tentativt og søkende beskrevet i Rosas fremstilling. Den retter seg mot menneskets eksistens i verden som helhet, livet som totalitet. Historisk har det vært religionens rolle å fylle den relasjonen, Gud er i rollen som «den svarende verden». Rosa siterer i boken Demokratie braucht Religion ('Demokrati trenger religion') fra 2022 Kong Salomo i Kongebøkene i Det gamle testamentet: «Gi meg et lydhørt hjerte».

Håpet om å forstå menneskets plass i universet som totalitet, å skape resonans til verden, omtales av Rosa som «religionens løfter». Han anerkjenner religionens fortsatte eksistens og spør hvilken rolle religion og «religiøse lengsler» fortsatt spiller og kan spille i moderne menneskers liv.

Han søker – som andre sosiologer før ham har gjort – å finne ekvivalenter til religion i moderne samfunn. Vertikale resonansakser kjennetegnes ved at de «meddeler subjektene erfaringen av en grunnleggende forbindelse med en makt som angår eller innbefatter deres sameksistens som helhet». Hans forslag er verdifellesskap, formidlet via blant annet kunst- og naturopplevelser og økologisk bevissthet. Rosa bruker her filosofisk krevende uttrykk som den ultimative virkelighet og dennesidig transcendens.

Rosas åpenhet overfor religion og religionens fortsatt viktige rolle i moderne demokratier har skapt utbredt interesse for hans ideer i teologiske og kirkelige kretser.