Hassan Nasrallah

Nasrallah ble født i Øst-Beirut i 1960, men familien hans kommer opprinnelig fra Sør-Libanon. Da borgerkrigen brøt ut i Libanon i 1975, flyttet familien tilbake til opphavsbyen, og Nasrallah ble etter hvert aktiv i den sjiittiske politiske bevegelsen Amal, før han begynte å studere islam i Baalbek og senere koranstudier i Najaf i Irak. Her møtte Nasrallah for første gang ayatollah Khomeini, som kort tid etter vendte tilbake til Iran og ble den ubestridte lederen av den islamske republikken der. I 1979 ble Nasrallah, andre libanesiske studenter og flere sjia-autoriteter utvist fra Irak av Saddam Husseins sekulære Baath-parti, og Nasrallah returnerte til Libanon hvor han fikk en større rolle i Amal-bevegelsen. Han og de andre utviste studentene hadde nå blitt svært inspirert av den islamske revolusjonen i Iran, og beveget seg nærmere og nærmere dens leder ayatollah Khomeini.

Da Israel invaderte Libanon i 1982, befant Nasrallah seg i Iran sammen med blant andre den libanesiske religiøse lederen Mohammad Hussein Fadlallah (1935–2010). Der møtte de Khomeini, som oppfordret dem til å returnere til Libanon og bygge en motstandsbevegelse basert på hans egen wilayat al faqih-teori. Nasrallah brøt etter dette med Amal og ble en av grunnleggerne av Hizbollah, som skulle være en islamsk motstandsbevegelse mot den israelske okkupasjonen. De gikk samtidig inn for opprettelsen av en islamsk republikk i Libanon bygget på de samme prinsippene som den islamske republikken i Iran. Nasrallah holdt seg til en religiøs- og undervisningsrolle i organisasjonen, og i 1989 flyttet han til Qom i Iran for å fortsette sine teologiske studier.

Nasrallah returnerte til Libanon i 1991 og ble påfølgende år den tredje generalsekretæren for Hizbollah, etter at forgjengeren Abbas al-Musawi (1952–1992) ble drept i et israelsk luftangrep. I løpet av 1990-tallet ble Hizbollah en formidabel fiende for israelske styrker i Libanon, ikke minst takket være omfattende støtte fra Iran, og dermed også en viktig politisk konkurrent til Amal-bevegelsen.

Begge partiene profilerte seg som frigjøringsbevegelser for en nedprioritert sjia-underklasse i Libanon og som militante motstandere av Israel, men Hizbollahs militære fremgang under Nasrallahs ledelse ga et markant konkurransefortrinn. Nasrallahs legitimitet ble ytterligere styrket av at hans sønn, Muhammad Hadi, ble drept i kamp med israelske styrker i 1997, samt av en rekke militære operasjoner som Hizbollah kunne fremstille som seire over Israel.

Nasrallah måtte også tåle sterk kritikk internt i Libanon. Mange stater har klassifisert Hizbollah som en terrororganisasjon, hvilket forvansker mange av landets internasjonale relasjoner. Sterkest kritikk kom likevel da gruppen bortførte to israelske soldater i 2006, hvilket ble foranledningen til Israels svært ødeleggende luftkampanje og invasjon av Libanon i juli samme år. Nasrallah fryktet i økende grad å bli offer for et israelsk attentat, og opptrådte sjeldnere og sjeldnere offentlig. Han kommuniserte i stedet med sine tilhengere og verden for øvrig via videolink, kringkastet direkte av partiets egen TV-kanal, Al-Manar.

Under Nasrallahs ledertid tonet Hizbollah ned den revolusjonære retorikken som kjennetegnet gruppen på 1980-tallet, der Hizbollah fremstod som en forlengelse av den islamske revolusjonen i Iran, og heller dyrket frem en profil som nasjonal libanesisk motstandsbevegelse. Det var under hans ledelse at partiet for fullt ble en del av det libanesiske politiske systemet som vokste frem under syrisk overoppsyn, etter at borgerkrigen ble avsluttet i 1990.

Partiet styrket likevel sin militære, økonomiske og politiske posisjon på bekostning av andre aktører og ble en betydelig maktfaktor i det politiske landskapet i Libanon. Partiet har tilstrekkelig med lojale parlamentarikere til å blokkere eller diktere både regjeringsdannelser og enkeltbeslutninger, og er i tillegg det eneste partiet som fremdeles har en egen væpnet fløy. Ettersom partiets milits etter sigende kun skal brukes til motstand mot Israel, sjokkerte Nasrallah de fleste libanesere da væpnede Hizballah-soldater gikk ut i gatene i Beirut og i Shouf-fjellene i 2008 for å stoppe innføringen av en ny telekommunikasjonslov som ville svekket Hizbollahs kommunikasjonsnettverk.

På grunn av Hizbollahs sterke posisjon, har flere andre partier funnet det nødvendig å samarbeide med partiet i politikken. Viktigst var samarbeidsavtalen som ble inngått med Den frie patriotiske bevegelsen i 2006. Den frie patriotiske bevegelsen var på dette tidspunktet Libanons største kristne parti, og disse to partiene i allianse ble dermed bortimot dominerende i landet. Partiets daværende leder, Michel Aoun, ble president i Libanon i 2016, mye takket være støtten fra Hizbollah.

Takket være sin ikoniske status blant tilhengere, karisma og retoriske ferdigheter, og et inntrykk av at han står utenfor den korrupte politiske eliten i Libanon, var det lenge vanskelig og farlig å kritisere Nasrallah. Dette endret seg med den såkalte oktoberrevolusjonen som begynte i Libanon i 2019. Titusenvis av demonstranter krevde at det korrupte politiske lederskapet i landet måtte gå, og det populære slagordet «alle betyr alle» ble utvidet til å inkludere «og Nasrallah er én av dem». Partiet ble sett på som garantisten for at landets elite kunne opprettholde sin makt. Etter den store eksplosjonen ved havnen i Beirut den 4. august 2020 økte kritikken mot dem, ikke minst på grunn av deres innbitte motstand mot dommeren som var satt til å etterforske eksplosjonen. Partiet blokkerte hans mulighet til å avhøre sentrale politikere, fra forskjellige partier, og etterforskningen har dermed ikke kommet videre.

Nasrallah var gift med Fatima Yasin, og paret fikk fem barn: Muhammad Hadi (1979–1997), Muhammad Jawad, Zainab, Muhammad Ali og Muhammad Mahdi.

Etter at Israel ble angrepet av Hamas og flere andre palestinske grupper 7. oktober 2023, startet også Hizbollah å avfyre raketter mot Israel. I en tale i starten av november 2023 gjorde Nasrallah det klart at målet med å åpne «den sørlige fronten» var å støtte Hamas og å holde så mye som mulig av den israelske hæren opptatt der slik at den ikke kunne brukes i krigen i Gaza.

Etter flere måneder med begrensede, men tiltagende angrep og motangrep, eskalerte situasjonen voldsomt sensommeren 2024. Da hadde en rekke fremtredende kommandanter blitt drept i løpet av våren og sommeren. Etter et angrep på partiets kommunikasjonssystem, der flere tusen personsøkere ble sprengt og et stort antall medlemmer såret og drept, ble angrepene enda mer omfattende. 27. september ble Hassan Nasrallah drept i et massivt israelsk bombeangrep mot et boligkompleks i Beirut, der Hizbollah angivelig hadde en kommandosentral. Nasrallahs død ble bekreftet av Hizbollah dagen etter.

Nasrallah fremstod som en langt mer pragmatisk leder enn partiets to foregående generalsekretærer. Partiet hadde, etter godkjenning fra øverste leder Ali Khamenei, vedtatt å delta i de første parlamentariske valgene i 1992. Dette ledet til en avskalling der partiets første generalsekretær Subhi al-Tufayli og en mindre gruppe av hans tilhengere brøt ut. Men for Hizbollah markerte dette starten på en utvikling der partiet inntok en nøkkelposisjon i systemet som vokste frem under syrisk overoppsyn. Det var kampen mot Israel som var partiets hovedanliggende, men deltagelsen ga partiet anledning til å sikre en bredere innflytelse, og dets posisjon som en væpnet aktør mot Israel.

Da Israel trakk seg ut av den såkalte sikkerhetssonen i Sør-Libanon i 2000, ble dette fremstilt som en stor seier for Hizbollahs væpnede motstandskamp, og Nasrallahs popularitet økte betydelig. Imidlertid ble hans og partiets anseelse svekket etter drapet på tidligere statsminister Rafiq al-Hariri i februar 2005, som partiets nære allierte Syria ble beskyldt for å stå bak. Det FN-opprettede spesialtribunalet som etterforsket drapet, tiltalte flere Hizbollah-medlemmer for å stå bak, men sa samtidig at de ikke hadde funnet beviser for at partiets ledelse var involvert. Partiet selv avviste dette og har hele tiden hevdet at tribunalet mangler enhver legitimitet.

Drapet førte imidlertid til at Syria måtte trekke sine styrker ut av Libanon, og landet ble svært polarisert. Hizbollah ledet den pro-syriske 8. mars-koalisjonen, mens motstanderne organiserte seg i den anti-syriske 14. mars-koalisjonen. Dette markerte begynnelsen på en periode med politiske attentater og dyp splittelse som toppet seg i mai 2008, da Hizbollah gjorde det de hadde sverget å aldri gjøre – de vendte sine våpen mot sine libanesiske motstandere. På dette tidspunktet hadde landet i juli 2006 gått gjennom en vel månedslang krig med Israel etter at Hizbollah krysset grensen i sør, drepte flere israelske soldater og tok med seg to over grensen til Libanon som fanger. Krigen påførte landet store ødeleggelser, og mens partiet fremstilte den som en guddommelig seier, ble deres motstandere i økende grad forbitret over ødeleggelsene de anså at partiet i like stor grad som Israel var ansvarlige for.

Da partiet engasjerte seg på al-Assad-regimets side i borgerkrigen som utviklet seg i Syria etter opprøret der i 2011, økte kritikken fra partiets motstandere, som fryktet følgene av deres militære engasjement. Den opphøyede posisjonen som motstandsbevegelse mot Israel kom også under økende press, mens partiet forsvarte seg med at dersom al-Assad mistet makten, ville det bety slutten på dem som militær motstandsbevegelse.

Partiet blir også sett på som en garantist for opprettholdelse av et svært korrupt politisk system i landet, og da det brøt ut opptøyer mot dette i oktober 2019, ble også Nasrallah kritisert av demonstrantene. Etter den voldsomme eksplosjonen på havnen i Beirut i 2020 vokste kritikken og polariseringen. Det militære engasjementet til støtte for Hamas bidro ytterligere.

Fra å fremstå som hevet over mer eller mindre trivielle innenrikspolitiske spørsmål, ble partiet under Nasrallahs ledelse den viktigste aktøren på den politiske scenen i Libanon. I polariseringen som fulgte, ble han av sine tilhengere sett på som en nærmest overnaturlig skikkelse. Hans og Hizbollahs motstandere anså ham derimot som nærmest personlig ansvarlig for den katastrofale situasjonen landet befinner seg i.

• sjiaislam
• Hizbollah
• Libanons politiske system
• sederrevolusjonen
• Libanons historie
• Borgerkrigen i Libanon 1975–1990