Herman Wedel Jarlsberg

I 1807 ble Wedel utnevnt til formann i Provideringskommisjonen, hvor han la for dagen fremragende administrative evner. Her ble han satt til å skaffe folket kornforsyninger og næringslivet lån, en oppgave han tok ansvar for med noen dristige sjøreiser til Göteborg og Jylland. Wedel førte også et frivillig jegerkorps i felten mot svenskene i 1808 (se krigen mot Sverige 1808–1809), men det kom ikke i kamp.

Nødsårene 1807–1809 skapte misnøye med både krigen og kongens politikk, men det var det svenske nederlaget mot Russland og avsettelsen av Gustav 4. Adolf i 1809 som gav Wedels politiske planer en sjanse. I januar 1809 var han blitt medlem av Regjeringskommisjonen, Norges midlertidige riksstyre, som ble opprettet på grunn av den vanskelige forbindelsen med Danmark under napoleonskrigene. Han gjorde regjeringskommisjonen til organ for en selvstendig norsk politikk i bevisst opposisjon til regjeringens dansk-norske helstatspolitikk.

Samtidig tok han i hemmelighet kontakt med svenske statsmenn om en forening av Norge og Sverige. Frederik 6. hadde håpet å samle alle tre riker under sitt septer, men satte selv bom for planen gjennom utaktiske manøvrer. Wedel foretrakk en løsning der regjeringskommisjonens populære leder, prins Christian August, ble svensk tronfølger og trakk Norge med seg inn i en union.

Wedels konspiratoriske forbindelser med Georg Adlersparre og Baltzar von Platen var selvsagt forræderi mot den troskap han som embetsmann skyldte kongen, men han fant ingen åpne muligheter for å agitere for sine synspunkter. Han stod imidlertid fast på at norsk løsrivelse måtte skje innenfra og uten svensk militær intervensjon, og at Norge innenfor en ny union måtte sikres egen konstitusjon med rett til å bestemme over lover og beskatning. Med seg i konspirasjonen hadde han Peder Anker og Marcus Gjøe Rosenkrantz, og det svirret rykter om flere.

Likevel er det tvilsomt om unionsplanene hadde særlig støtte ut over noen snevre elitegrupper i og rundt Christiania. Christian August var kjent med ryktene, men aldri involvert og dessuten helt avvisende til å gå åpent ut mot sin konge. Frederik 6. manglet håndfaste bevis mot Wedel, men ble holdt informert av agenter.

Wedel hadde stor andel i opprettelsen av Det Kongelige Selskab for Norges Vel i 1809. Selskapet bidro faktisk til å dempe den nasjonale misnøyen. De verste handelsproblemene forsvant med lisensfarten (som lot norske skip fortsette å transportere gods til og fra Storbritannia til tross for krigstilstanden), og situasjonen stabiliserte seg da Friedrich av Hessen trådte inn som kommanderende general i det sønnafjelske Norge og formann i regjeringskommisjonen. Etter fredsavtalen med Sverige i desember 1809 reduserte regjeringskommisjonen sitt virke, og høsten 1810 ble den avviklet.

Det som igjen åpnet for Wedels planer, var valget av ny svensk tronfølger etter prins Christian Augusts uventede død i mai 1810. Et aktuelt navn var prinsens bror, hertug Frederik Christian. Wedel argumenterte sterkt mot hertugens kandidatur overfor von Platen, og det skulle vise seg at valget av marskalk Bernadotte (senere Karl Johan) til svensk tronfølger var svært gunstig sett fra Wedels eget synspunkt. Den nye kronprinsen ble informert om det wedelske parti i Norge og var lydhør overfor den «Adlersparreske linje» i utenrikspolitikken, som i stor grad sammenfalt med Wedels: frivillig norsk tilslutning til Sverige etter tilbud om fred og konstitusjonelle innrømmelser. I siste instans var det denne linjen som kom til å seire 1814. Men veien dit ble langt mer komplisert enn Wedel hadde tenkt seg.

Forbindelsene mellom svenske agenter og Wedels krets fortsatte med mindre avbrudd, og i 1811 ble Wedel kalt til København for å stå til ansvar. I mangel av konkrete bevis mot Wedel engasjerte Frederik 6. ham isteden i diskusjonen om et norsk universitet, og han bidro sterkt til kongens godkjenning av universitetsprosjektet. Wedels interesse for unionsplanene synes på denne tid å ha svalnet noe. I 1811 overtok han også formelt styringen av Jarlsberg grevskap, og i mars 1813 fikk han avskjed fra embetene som amtmann i Buskerud og fungerende amtmann i Larvik.

Russlands og Storbritannias støtte til Karl Johans planer om erobring av Norge og gjenopptakelsen av den britiske blokaden hadde gitt støtet til ny unionsaktivisme. I april 1813 holdt Wedel nye hemmelige møter med svenske agenter på Bogstad og Bærums Verk. Han aksepterte nå at svenske tropper gikk inn i Norge før en norsk oppstand og nærmet seg dermed den «Engeströmske linje», som gikk ut på å tvinge frem avståelse av Norge med militærmakt. Til gjengjeld krevde han nasjonalrepresentasjon, egen bank og økonomiske fordeler. Dette standpunktet lå også til grunn for hans opptreden etter Kielfreden.

Hvorfor Wedel skiftet taktikk, er uklart. Svenske agenter kunne i nødsåret 1813 berette om økende misnøye og svenskvennlige stemninger. Antakelig anså han det som urealistisk å reise et landsomfattende opprør for en union med Sverige, og enda mer urealistisk skulle dette bli da Christian Frederik kom til Norge som stattholder i mai og straks vant popularitet. Karl Johan var dessuten vunnet for den «Engeströmske linje». Det var hans raske og seierrike felttog mot Danmark høsten 1813 som avgjorde Norges skjebne.

Men nettopp da det kunne se ut som Wedel endelig ville lykkes, hadde han stilt seg selv på sidelinjen. I de avgjørende ukene fra desember 1813 til februar 1814 behersket Christian Frederik den hjemlige arena og kunne utfolde sine planer uten forstyrrelser fra Wedel, som i november 1813 var reist til Danmark for å sikre kornforsyninger. Tilbake til Norge kom han ikke før mars 1814, da valgene til Riksforsamlingen var i full gang. At isgangen i Skagerrak forsinket ham forklarer neppe alt; på veien tilbake til hjemlandet tok han seg tid til å besøke grev Hans Henrik von Essen, nyutnevnt generalguvernør i Norge. Kanskje skyldtes passiviteten i disse ukene en undervurdering av Christian Frederiks lederevner, samt et snev av samme fatalisme som hadde ledet ham til skifte av taktikk i 1813.

Sommeren 1814 forholdt Wedel seg avventende, men han la frem sitt syn i private samtaler med stormaktenes utsendinger til Norge. Hans øyeblikk kom under det ekstraordinære Storting om høsten, der han møtte for Jarlsberg grevskap. Her holdt han tungtveiende innlegg for unionsløsningen, og han ledet selv deputasjonen som meddelte Stortingets valg av konge til Karl Johan.

I den nye regjeringen ble Wedel statsråd for 5. departement for finans, handel og toll (fra 1818 kalt Finansdepartementet) med hovedansvaret for gjenoppbyggingen av landets økonomi. Unionslinjen hadde seiret, men ikke helt etter Wedels plan. Grunnloven ble aldri i samsvar med hans ønske om faste unionelle pålegg, og både kongen og den lovgivende forsamling hadde i hans øyne fått for stor makt.

Første nasjonale mål for Wedel var en rask sanering av den gamle seddelmasse, dannelsen av et solid sølvfond i en ny seddelbank og opprettelsen av en stabil pengeenhet i spesidaleren. Med sin sterkt deflatoriske finanspolitikk kom han i konflikt med deler av næringslivet og stortingsopposisjonen. En tvungen sølvskatt ble innført, men med mange modifikasjoner, og Wedel måtte finne seg i at Stortinget valgte en mer forsiktig deflasjonslinje og flere ganger utsatte sedlenes innløsning til pari kurs. Til slutt ble han i 1821 stilt for riksrett for å ha forvoldt staten tap gjennom vekselomsetning og salg av statlige forråd til utlandet, men han ble frifunnet i 1822.

Stridighetene med Stortinget gjorde Wedel lei av sin ministergjerning, og dertil kom uenigheter med kongen i 1821 om gjeldsoppgjøret med Danmark. Han søkte avskjed, men fikk ikke lov til å gå av som statsråd før i oktober 1822. Deretter møtte han på Stortinget både 1824, 1827–28 og 1830, og i flere perioder satt han som stortingspresident. Som medlem av konstitusjonskomiteen i 1824 var han med på avvisningen av Karl Johans grunnlovsforslag, men i bevilgningssaker opptrådte han alltid kongevennlig. Ved valget i 1832 ble han imidlertid offer for den nye bondeagitasjonen og ble ikke valgt inn på Stortinget.

Wedels økonomiske politikk har vært karakterisert som pragmatisk liberalisme, men den var neppe fundert i liberalistisk teori, selv om han gav sin støtte til tollfritak for jernprodukter i mellomriksloven og salg av Kongsberg sølvverk til private. Han stod mer i gjeld til den tenkemåte som preget eneveldets opplyste periode, der næringsfrihet ble ansett som et middel, ikke et mål i seg selv. Statsøkonomien krevde politisk tilrettelegging, og Wedels finansstyre etter 1814 hadde gitt den nye staten et mer stabilt økonomisk grunnlag, men var lite gunstig for eksportorienterte næringer og forlenget kanskje krisen i 1820-årene. Wedel kunne også gå inn for nye proteksjonistiske tiltak, som tollforhøyelsene i 1827 og økt korntoll i 1830, og han var motstander av senket statsskatt.

Nok en gang ble Wedel kalt til nasjonal innsats da han i 1836 ble hentet til det ledige stattholderembetet. Opposisjonen var skeptisk, men den nye stattholderen viste seg snart som en reell forsoner mellom kongen, statsminister Severin Løvenskiold og Stortinget. Overfor Karl Johan nølte han aldri med å utlevere sine landsmenns politiske og private unoter, og han klarte å overtale kongen til å gi nordmennene symbolske nasjonale innrømmelser.

• Korrespondanse med Karl Johan fra stattholdertiden 1836–1840 finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm (kopier i Riksarkivet, Oslo)

• Pastell av C. Hornemann, ca. 1805; Bogstad gård, Oslo
• Maleri (Wedel i ministeruniform med Nordstjärneorden rundt halsen og Serafimerorden på brystet) av Jacob Munch, ca. 1822–1825 (ikke 1814); Finansdepartementet, Oslo
• Maleri av Jacob Munch (kopi?; Wedel bærer Serafimerordens kors rundt halsen og Nordstjärneordens kors på brystet)
• Maleri (knestørrelse; Wedel i kappe) av Fredrik Westin, 1825; Jarlsberg hovedgård
• Maleri (brystbilde) av O. J. Södermark, 1829, Jarlsberg hovedgård
• Byste (bronsert gips) av Hans Michelsen, 1819
• Minnesmerke med byste av Hans Michelsen, reist etter initiativ av Karl Johan i 1841 og avduket 1845 på Bygdøy
• Byste av Olaf Glosimodt, 1857; Nasjonalmuseet