Ibn Battuta

Ibn Battuta ble født i 1304 i byen Tanger, som ligger i den sørvestlige delen av Middelhavet. Familien hadde sine røtter i amazigh-befolkningen, tidligere kjent som berbere, som var en minoritet i et arabisk-dominert område. På denne tida var Marokko underlagt det sunni-muslimske Marinid-dynastiet, og i likhet med sin far og farfar fikk Ibn Battuta sin utdanning innenfor rettslære (sharia) og teologi. Pilegrimsferd til Mekka var en forpliktelse for muslimer som hadde muligheter og midler, og i 1325 la han ut på en reise som tok over to år før målet var nådd. Underveis hadde han flere studieopphold ved læreinstitusjoner i Kairo og Damaskus, og skaffet seg derfor status som dommer og mekler.

Etter sin første av i alt fire pilegrimsferder til Mekka og Medina, valgte Ibn Battuta å reise videre til andre steder av religiøs betydning i arabiske kjerneområder. Istedenfor å vende tilbake til sin familie og hjemby, fortsatte han deretter å reise videre i Anatolia, det sørlige Russland og inn i områder som fortsatt var en del av det mongolske imperiet. Ifølge egne beretninger oppholdt han seg i en kortere periode i Konstantinopel, som var hovedstad i det østromerske Bysantsriket. Han gjennomførte også en sjøreise nedover den østafrikanske kysten, der han kunne bringe fram ny kunnskap både om handel, spredning av islam til havnebyer og omfattende utveksling av varer, religioner og språk rundt Indiahavet.

Særlig verdifulle er hans øyevitneskildringer fra øya Kilwa, som ligger lengst sør i dagens Tanzania. Han merket seg at de øvre samfunnssjiktene levde i luksus, noe som forklares med kontroll over utskipingen av store gullforekomster fra Zimbabwe-riket i innlandet. Dette var i Kilwas historiske storhetstid, ettersom byen ble totalt rasert av portugisiske kanoner 150 år seinere.

Selv ikke disse langvarige og farefulle reisene, til sjøs, til fots eller på heste- eller kamelryggen, var nok til å tilfredsstille Ibn Battutas reiselyst og kunnskapstørst. Han ønsket også å utforske områder i yttergrensene av den muslimske verden (dar al-islam), der han så for seg muligheter til å få en prestisjefylt stilling som dommer eller juridisk rådgiver. Det var kjent at den mektige herskeren i Delhi-sultanatet i India ønsket å rekruttere høyt utdannede muslimer fra den arabiske verden.

Med dette som mål la Ibn Battuta ut på en strabasiøs og tidkrevende reise over stepper, ørken og snøkledde fjell. Han ankom Delhi i 1333, og fikk raskt ansettelse hos sultan Muhammad Ibn Tughlug. Her gjorde han tjeneste som dommer i over åtte år, og fikk anledning til å reise mye rundt i et rike der det store flertallet tilhørte andre religioner. Beretningene herfra er grundige og detaljerte, men viser også forfatterens motvilje mot livssyn og skikker som skilte seg fra det han var vant til innenfor islam.

I Delhi fikk Ibn Battuta tilbud om å bli diplomatisk utsending hos den kinesiske keiseren. Underveis besøkte han blant annet Sri Lanka og Sumatra, men lengst oppholdt han seg som ledende dommer på øygruppa Maldivene. Hans reiser i Kina var kortvarige, og det er forskere som i dag er i tvil om han kom lenger enn til handelsbyer langs sørøstkysten.

Etter en hjemreise som tok flere år, kom Ibn Battuta tilbake til sin fødeby i 1349, men klarte heller ikke nå å falle til ro. Han satte derfor kursen for Granada i Sør-Spania, som var et av de få muslimske områder som fortsatt holdt stand mot den kristne gjenerobringen. Mer dristig og originalt var det å utstyre seg for en ekspedisjon gjennom Sahara til det vestafrikanske Mali-riket. Her hadde eliten gått over til islam og samlet seg rikdommer gjennom eksport av gull og slaver.

Et sentralt spørsmål i nyere forskning er hvordan det i hele tatt var mulig for Ibn Battuta å gjennomføre alle sine reiser og skaffe seg et stort følge, hvorav flere var slaver av begge kjønn. Svaret er å finne i det religiøse påbudet om gjestfrihet og gavmildhet, som gjorde at han ble tatt godt imot og hjulpet på vei med penger, mat og transport. Ved å tilhøre et verdensomspennende fellesskap av trosfeller var det ikke så vanskelig å finne overnatting i herberger, moskeer, studiesteder eller hos muslimske kjøpmenn rundt både Middelhavet, Svartehavet, Rødehavet og Indiahavet. Både i Delhi og Beijing befant muslimske herskere seg på tronen.

En annen forutsetning var at juridiske kunnskaper og bruk av arabisk språk åpnet for stillinger som dommer på tvers av geografiske grenser. Det spilte også inn at første halvdel av 1300-tallet var en gullalder for å bevege seg gjennom tre verdensdeler. De opprivende korstogene var forbi, og mange områder var i ferd med å hente seg inn igjen etter de mongolske herjingene, som blant annet hadde rammet Bagdad. Det var også avgjørende at de fleste av Ibn Battutas reiser fant sted i tiårene før svartedauden, som medførte samfunnsmessig oppløsning, økonomisk nedgang, handelshindre og tap av millioner av menneskeliv. Blant dem var hans egen mor.

Mens Ibn Battuta var på vei tilbake fra Mali i 1354, ble han beordret av sultanen i Fez til å skrive ned sine fortellinger for å dokumentere islams utbredelse som verdensreligion. Det var særlig viktig i områder utenfor det arabiske kjerneområdet, deriblant India, Kina, Øst-Afrika og Vest-Afrika. I muslimsk tradisjon er reiseberetninger en egen litterær sjanger, som går under betegnelsen rihla, etter det det arabiske ordet for reise. Det er også tittelen på Ibn Battutas verk, som er på nær 1000 sider. Han førte ikke noen systematisk dagbok, men hadde en usedvanlig god hukommelse. Til hjelp med skrivingen hadde han en ung sekretær, Ibn Juzayy (1294–1340), som iblant tok seg dikteriske friheter og la inn stoff hentet fra andre reisebøker.

Nyere studier har avdekket enkelte feil, misforståelser, rotete tidslinjer og episoder basert på rykter, og trolig har Ibn Battuta overdrevet egen betydning og omfanget av enkelte reiser. Men ikke noe av dette svekker hans plass som en av de viktigste kildene til 1300-tallets verdenshistorie. Det gjelder ikke minst de delene som omhandler den muslimske sivilisasjonens sentrale plass og forholdene i Øst- og Vest-Afrika. Han hadde også et våkent øye for geografi, handel, matskikker, kvinners stilling og livet i de høyere samfunnslag i byene.

Manuskriptet var lite kjent utenfor den arabiske verden fram til et stykke inn på 1800-tallet, da det i sin helhet ble utgitt på fransk. Enkelte utdrag ble etter hvert oversatt til andre språk og publisert enkeltvis, men det siste av fire bind i engelsk fulltekst ble ikke utgitt før på 1990-tallet.

Man vet lite om Ibn Battutas liv etter at manuskriptet var ferdig, men trolig levde han mer tilbaketrukket som lokal dommer i en mindre by i Marokko. Trolig døde han i 1368/1369.

• oppdagelsesreiser
• pilegrim
• hajj

• Bro, Thyge Christoffersen (2001): Ibn Battuta: en arabisk rejsende fra det 14. århundrede
• Dunn, Ross E. (2012): The adventures of Ibn Battuta: Muslim traveler if the fourteenth century. Berkeley: University of California Press (ny utgave).
• Harvey, Leonard Patrick (2008): Ibn Battuta (Makers of Islamic Civilization). London: I.B. Tauris
• Hamdun, Said og King, Nöel King (red.) (2005): Ibn Battuta in Black Africa. Princeton, NJ: Markus Wiener Publishing