Jens Stoltenberg

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang i mars 2000, hadde han fornyelse av offentlig forvaltning som en av sine fremste programerklæringer. Sammen med daværende stabssjef Jonas Gahr Støre sørget han for at det på kort tid kom sykehusreform, politireform, forsvarsreform, momsreform og et nytt styringssystem for bruk av oljeformuen.

Reformene bidro til at valget i 2001 ga den laveste oppslutningen for Arbeiderpartiet på 77 år, og Stoltenberg måtte forlate statsministerkontoret.

Etter fire år som opposisjonsleder kom Stoltenberg tilbake som statsminister i 2005, og han videreførte reformarbeidet med å endre pensjonssystemet slik at det på lang sikt ble mindre kostbart for staten og mindre attraktivt for pensjonistene.

Stoltenberg har selv fremhevet pensjonsreformen og handlingsregelen for bruk av oljepengene som aller viktigst, fordi de gjør norsk økonomi mer bærekraftig i et 50-årsperspektiv. Med årene har økonomiske eksperter, politiske kommentatorer og svært mange politiske rivaler sluttet seg til denne oppfatningen.

Oppfatningen om at samfunnsøkonomen Stoltenberg var kompetent og ansvarlig i den økonomiske styringen, bidro til at han sikret gjenvalg for sin regjeringskoalisjon i 2009. På den tiden ble dette sett på som en bragd, fordi regjeringer i vestlige land svært ofte blir kastet av misfornøyde velgere etter en valgperiode.

Spesielt i det oljerike Norge ble det antatt at de stigende forventningers misnøye ville ramme en sittende regjering. Samtidig må det nevnes at finanskrisen i USA i 2008–2009 og den påfølgende eurokrisen skapte uro også hos norske velgere, og at 2009 må antas å ha vært et år der økonomisk ansvarlighet ble ekstra premiert.

Jens Stoltenberg var svært godt egnet til å formidle økonomisk ansvarlighet. I alle valgkamper etter 2005 ble han stort sett kåret som den beste TV-debattanten. Frem til 2012 viste også de fleste meningsmålingene at han var Norges mest populære politiker. Da Stoltenberg rundt årtusenskiftet ble satt opp som utfordrer til den sittende Arbeiderpartilederen Thorbjørn Jagland, var tilhengernes hovedargument at han var landets beste kommunikator.

Stoltenberg var den første statsminister fra Arbeiderpartiet som samarbeidet i regjering med andre partier. Det var uenighet om Stoltenbergs iver for det rødgrønne prosjektet da det startet i 2003, men det er ingen uenighet om at han har et stor del av æren for at SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet holdt sammen i regjering fra 2005 til 2013.

En forutsetning har hele tiden vært at alle regjeringspartier har følt at de har vunnet mer enn de har tapt på å samarbeide. Uttalelser fra, og bøker skrevet av, hans samarbeidspartnere i Senterpartiet og SV tyder på at Stoltenberg har vært forutsigbar og pragmatisk, samtidig som han aldri lot det være tvil om at han passet på Arbeiderpartiets interesser aller først.

Valget i 2013 var et tilbakeslag for alle regjeringspartiene, og de mistet makten. Arbeiderpartiet gjorde sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924. Stoltenberg mente den viktigste årsaken var at velgerne ville ha nye ansikter etter åtte års rødgrønt styre. Kritikerne i de to andre regjeringspartiene mente valgnederlaget først og fremst skyldtes at Stoltenberg hadde sagt nei til alle forsøk på å forme en ny politikk som fenget velgerne.

Jens Stoltenberg er sønn av arbeiderparti- og utenrikspolitikeren Thorvald Stoltenberg. Allerede da han ble leder i AUF i perioden 1985–1989, ble han sett på som en fremtidig partileder, og han gjorde derfor rask karriere i partiet. Året etter han gikk av som leder for partiungdommen, overtok han ledervervet i det tradisjonelt viktigste fylkespartiet, altså Oslo.

To år etter ble han nestleder i Arbeiderpartiet, og det er i ettertid blitt kjent at den daværende lederen Gro Harlem Brundtland ønsket ham som leder. Mens Stoltenberg var AUF-leder, studerte han samfunnsøkonomi og ble cand.oecon. ved Universitetet i Oslo i 1987. Den akademiske karrieren fortsatte en kort stund i Statistisk Sentralbyrå, der han rakk å gjøre ferdig en rapport om forvaltningen av den norske oljeformuen.

Finans- og energipolitiker

Da Gro Harlem Brundtland i 1990 ga beskjed til miljøvernminister Thorbjørn Berntsen om at han skulle be Jens Stoltenberg om å bli statssekretær, startet den profesjonelle politiske karrieren. Selv om han startet sin stortingsperiode som medlem av sosialkomiteen, er det riktig å si at det er energi- og finanspolitikk som ble hans spesialitet frem til han ble statsminister.

Mange vil mene at hans erfaring som olje- og energiminister og finansminister også preget ham i hans statsministerperioder – i den forstand at han involverte seg mer på disse fagfeltene enn på andre.

Dette ga seg uttrykk i at han i sin første statsministerperiode sto beinhardt på budskapet om at vi ikke måtte pøse oljepenger inn i norsk økonomi, fordi det ville skape økt pris- og lønnsvekst. Da meningsmålingene viste at dette budskapet ikke ble forstått av velgerne, brukte han og sentrale aktører i Finansdepartementet mye tid og krefter på å lage det nye systemet for å sluse oljepengene langsomt inn i økonomien.

Hovedgrepene var at Stortinget skulle slutte seg til en handlingsregel, der man forpliktet seg til bare å bruke en beregnet avkastning av oljeformuen hvert år. I tillegg fikk Sentralbanken (Norges Bank) en friere stilling og beskjed om å tillate litt høyere prisstigning her i landet enn i landene rundt oss.

Energipolitikeren Stoltenberg er også kjent internasjonalt. Han har entusiastisk og tålmodig vært med på å utvikle klimakvotesystemet som skulle sikre at verdenssamfunnet til enhver tid skulle reduserte klimautslipp der det var billigst.

I hele sin periode som rødgrønn statsminister var han negativ til å innføre klimatiltak som var mer symbolske enn effektive. Dette førte til at fasiten for den rødgrønne regjeringens klimapolitikk ble at den hadde satset stort og imponerende internasjonalt gjennom skogsatsingen, mens det i Norge var blitt gjort mindre enn det statens egne fagetater mente var nødvendig for å nå de målene et nesten samlet storting stilte mot.

Selv om Gro Harlem Brundtland ville ha Stoltenberg som partileder allerede i 1992, stilte han ikke som motkandidat da landsmøtet valgte Thorbjørn Jagland. Om han forsto at han ville tape, eller om det var hensynet til kone og to små barn som lå bak beslutningen, vites ikke. Uansett oppsto det allerede da et motsetningsforhold mellom Jagland og Stoltenberg.

I årene før Jagland ble presset til å gi fra seg lederskapet til Stoltenberg, dominerte lederstriden Arbeiderpartiet. Stoltenbergs rolle i denne striden er ikke fullstendig belyst. Jagland har ikke sagt eller skrevet noe om hvordan han oppfattet den, men Stoltenberg har i sin selvbiografi erkjent at han i sin tid som nestleder deltok på et hemmelig møte der temaet var hvordan de skulle få kastet Jagland. Politisk var de to rivalene ganske like, men de hadde ulik tilnærming til politikk og de fungerte svært forskjellig i offentligheten.

Da Stoltenberg holdt sin første TV-tale sent på kvelden 22. juli 2011, sa han blant annet at «Svaret på vold er enda mer demokrati, enda mer åpenhet, men aldri naivitet.» Sitatet er blitt stående som typisk for en statsminister som valgte å svare annerledes på et terrorangrep enn det andre vestlige ledere tidligere hadde gjort.

Mange av Stoltenbergs taler i dagene og ukene etter terrorangrepet og drapene var viktige bidrag til å samle nasjonen i sorg. Stoltenbergs personlige popularitet økte i denne perioden, og det antas at Arbeiderpartiet fikk ekstra mange stemmer ved lokalvalgene i 2011 på grunn av hans håndtering.

Året etterpå rettet 22. juli-kommisjonen en uventet krass kritikk mot myndighetene for at de ikke hadde evnet å beskytte befolkningen mot terroren. Jens Stoltenberg svarte umiddelbart på kritikken med å si at han hadde det totale ansvaret for alt som gikk galt, men at han ville forvalte det ansvaret ved å fortsette som statsminister og forbedre alt det som ikke var godt nok.

Denne definisjonen av politisk ansvar ble stadfestet av Stortinget i 2013 – det var en forutsetning for at et samlet storting kunne slutte seg til kritikken fra 22. juli-kommisjonen uten at det fikk noen konsekvenser for den sittende regjeringen.

Da Jens Stoltenberg i 2014 ble pekt ut som NATOs generalsekretær, var det overraskende for mange. Han hadde frem til da ikke vist spesielt stort engasjement for sikkerhetspolitikk, og ga aldri uttrykk for at han ønsket å krone sin politiske karriere med en internasjonal toppjobb. Han lot seg likevel lett overtale da Tysklands forbundskansler Angela Merkel og USAs daværende president Barack Obama tok et initiativ for få ham som NATO-sjef.

Oppgaven han gikk til ble annerledes enn ventet. Russlands anneksjon av Krim i 2014 (se artikkelen om Ukraina-krisen) ble startpunktet på en periode der forholdet mellom NATO og Russland ble stadig mer anspent – også militært. En av Stoltenbergs hovedoppgaver har vært å få medlemslandene til å følge opp sin egen erklæring fra toppmøtet i Wales i 2014 om en økning av forsvarsbudsjettene.

Dette ble ikke minst viktig etter at Donald Trump ble valgt til USAs president i 2016 (tiltrådte i 2017). Trump forsterket USAs krav om at Europa måtte betale mer for sitt eget forsvar – samtidig som han åpnet for spekulasjoner om USAs vilje til å forsvare Europa. Stoltenbergs oppgave ble å sikre mest mulig samhold i alliansen.

Dette gjorde han såpass bra at USA og Tyskland fikk de andre landene med seg på å forlenge Stoltenbergs engasjement til 2022. På grunn krigen i Ukraina ble engasjementet ytterligere forlenget først til 2023 og endelig til 2024.

Etter at han gikk av som generalsekretær i NATO har Stoltenberg fått flere verv, bl.a. som leder for den internasjonale sikkerhetskonferansen i München og leder i styringsgruppen for Bilderberg-gruppen.

Jens og Thorvald Stoltenberg utgav i 2009 boken Samtaler. I 2016 utga Jens Stoltenberg memoarboken Min historie.

• Arbeiderpartiet
• NATO
• norsk historie etter 1990
• regjeringen Stoltenberg I
• regjeringen Stoltenberg II

• Biografi på Stortinget.no