Johan Kvandal

Som sønn av David Monrad Johansen kom Kvandal tidlig i kontakt med de samtidige norske komponistene, og hans løpebane som musiker og komponist ble tidlig fastlagt. Han valgte tidlig å skifte familienavn, trolig for å unngå forveksling med sin mer berømte far.

Kvandal hadde Ingebjørg Gresvik som lærer i piano fra cirka 1937 til 1940 og studerte komposisjon hos Geirr Tveitt fra cirka 1937 til 1942. Deretter studerte han komposisjon med Joseph Marx i Wien fra 1942 til 1944. Etter videre studier ved Musikkonservatoriet i Oslo avla han dirigenteksamen 1947 og organisteksamen 1951. Med støtte fra Norsk Komponistforening studerte han komposisjon hos Nadia Boulanger i Paris i 1952–1954.

Kvandal ble medlem av Norsk komponistforening allerede i 1942. I de tidlige etterkrigsårene hadde han en del mindre jobber, blant annet som kordirigent, men brukte det meste av tiden til å studere og komponere. Først fra slutten av 1950-årene han hadde faste stillinger og oppdrag ved siden av komponistgjerningen, som organist i Vålerenga kirke i 1959–1974, og som musikkritiker i 1959–1986, først i Morgenposten og senere i Aftenposten.

I sine første komposisjoner knyttet Kvandal seg til den nasjonale musikktradisjonen i 1930-årene. Dette er tydelig i hans Sonatina for klaver (1940) og kan følges frem til Norsk ouverture (1951). Etter studieopphold i Wien, og særlig i Paris, ble hans stilistiske grunnlag mer preget av neoklassisisme, men med varierende innslag av neoekspresjonistiske trekk og av norsk folkemusikk.

Et av hans første hovedverker er Symfonisk epos (1962). Dette er et énsatsig verk hvor formbehandlingen og harmonikken knytter seg til neoklassisk stil. Av andre komposisjoner fra 1960-årene kan nevnes Konsert for fløyte og strykeorkester (1963) og Strykekvartett nr. 2 (1966). Denne er et sentralt verk i hans produksjon, hvor han stilistisk er påvirket blant annet av Béla Bartóks kvartetter, og Kvandal nærmer seg her i enkelte avsnitt en atonal tolvtonestil. I hovedsak har imidlertid Kvandals musikk alltid en tonal forankring.

Et par år senere komponerte Kvandal musikken til Fjernsynsteatrets forestilling Skipper Worse. Musikken ble også benyttet til en Skipper Worse-suite for orkester i sju satser. Et annet hovedverk i Kvandals produksjon er Antagonia (1973) for to strykeorkestre og slagverk. Det er et stort symfonisk verk i tre satser, hvor de to klanggruppene er godt utnyttet. Dels settes de opp mot hverandre, dels brukes de i samspill. Også her nærmer han seg tolvtonestilen i enkelte partier, særlig i den langsomme andre satsen, men uten at han tar skrittet over til rekkekomposisjon.

1970-årene ble en rik produksjonstid for Kvandal og innebar samtidig en vending til en mer melodisk og lettere tilgjengelig stil. Et høydepunkt er Konsert for fiolin og orkester fra 1979, der komponisten har smeltet sammen klassisk tradisjon med norske slåttemusikkelementer, og nettopp med det skapt et selvstendig og særpreget verk av stor verdi. Arbeidet med elementer fra norsk folkemusikk hadde han tatt opp allerede 1969 med Tre slåttefantasier for klaver. Interessen for norske folketoner resulterte også i Norske stevtoner for sang og klaver (op. 40).

Blant senere verker kan operaen Mysterier (1993) fremheves, en av de betydeligste norske operaene. Den ble uroppført på Den Norske Opera i 1994, i Barthold Halles dramatisering av Knut Hamsuns roman. Solistene og koret tegner dramaet med sterke farger. Ikke minst spiller koret en sentral rolle, både som kommenterende og dramatisk deltakende, og i sluttscenen, når Nagel søker døden, har koret den dramatiske hovedrollen. Stilen er Kvandals egen, hvor både den klassiske tradisjon og hans norske bakgrunn inngår som elementer, uten at den sistnevnte på noen måte blir påtrengende.

Det er ikke lett å trekke frem enkeltkomposisjoner fra Kvandals omfattende verkliste. Det aller meste av hans produksjon er preget av god kvalitet og levende musikalitet. Han har komponert en stor mengde kammermusikk, bl.a. tre strykekvartetter, en Kvintett for hardingfele og strykekvartett (1978) og Nattmusikk for 8 blåsere og kontrabass (1981). Av orkestermusikk uten og med solister kan også nevnes hans Symfoni nr. 1 (1957/1958), Konsert for kammerorkester (1980), en Konsert for to pianoer og orkester (1993/1994) og, som et av hans siste verker, en Klaverkonsert (1998).

Blant Kvandals store antall sanger må fremheves hans Michangelo-poem for sopran og orkester (1978). Også en rekke kirkemusikalske verker finnes i hans opusliste, blant dem korverket Underet for blandet kor a cappella, og flere solokantater og motetter med bibelske tekster.

Kvandal tok utgangspunkt i den «norske» tradisjonen fra sin tidlige ungdom. I 1950- og 1960-årene tok han opp i seg de moderne trender i den internasjonale samtidsmusikken, men uten selv å komponere i atonal, enn si seriell stil eller bruke elektroniske hjelpemidler.

Fra rundt 1970 kan man si at han til en viss grad vendte tilbake til sitt utgangspunkt, blant annet med sterke impulser fra norsk folkemusikk, men nå ble dette satt inn i en ny sammenheng med bakgrunn i den internasjonale samtidsmusikken. Kvandal har her utviklet sin personlige stil, hvor alle impulser er smeltet sammen til en musikalsk enhet med stor uttrykkskraft.

Johan Kvandal gjorde også en stor innsats i musikkorganisasjonene, blant annet som medlem i Norsk Komponistforenings sakkyndige råd i 1960–1975, styremedlem i komponistforeningen i 1963–1973 og medlem i styret for TONO i 1967–1989.

Han fikk Lindemanprisen i 1984.

• Musikk i Norge
• neoklassisisme – musikk
• norsk folkemusikk
• klassisk musikk

• L. Reitan: biografi i CML, bd. 4, 1979
• C. Baden: «Johan Kvandal», i Norsk musikktidsskrift nr. 4/1979
• H. Herresthal: «Johan Kvandal 60 år», i Aftenp. 7.9.1979
• I. S. Kolloen: «Komponisten Johan Kvandal» i Aftenp. 23.2.1984
• N. Grinde: Norsk musikkhistorie, 4. utg. 1993, s. 276–280
• M. Gaathaug (red.): Festskrift til Johan Kvandal, 1989
• NMH, bd. 5, 2001, s. 122–123