John Torrence Tate

John Tate har sin doktorgrad fra Princeton-universitetet i 1950 med Emil Artin som veileder. Hans vitenskapelige arbeid strekker seg over seks tiår. Han startet som forskningsassistent og lærer ved Princeton (1950–1953), deretter gjesteprofessor ved Columbia-universitetet (1953–1954), før han i 1954 flyttet til Harvard-universitetet hvor han ble værende i 36 år. I 1990 begynte han i sin siste akademiske stilling som professor og Sid W. Richardson-professor i matematikk ved universitetet i Texas i Austin. Gjennom sin karriere har han i tillegg hatt kortere gjestestillinger ved en lang rekke universiteter, i Europa så vel som i USA.

Selv om tall er noe vi med enkelthet hanskes med i hverdagen, er tallteori noe av det vanskeligste en matematiker kan gi seg i kast med. Et eksempel som illustrerer vanskelighetene er Goldbachs formodning: «Et hvert partall større enn 2 kan skrives som en sum av to primtall».

Velger vi et tilfeldig partall, som 42, er det enkelt å se at hypotesen stemmer: \(42=37+5\) eller \(42=31+11\), men å vise dette generelt slik at ett argument vil gjelde for alle partall, det har enda ingen klart.

Selv om ikke John Tate heller har klart å bevise Goldbachs formodning, har han kommet med store og viktige bidrag, spesielt i skjæringspunktet mellom tallteori og geometri. Tate har introdusert teknikker og begreper som ligger til grunn for teorier som har preget utviklingen innen fagområdene og som har lagt grunnlag for flere viktige gjennombrudd. Hans bidrag omfatter Fourieranalyse på lokale kropper og adele-ringer, Galois kohomologi og p-adisk Hodge-dekomposisjon, for å nevne noen.

Som et uttrykk for hvilken innflytelse Tate har hatt på matematikken kan man merke seg hvor mange begreper som er oppkalt etter han. I litteraturen finner vi ord som Tate-modul, Tate-kurve, Tate-syklus, Hodge-Tate-dekomposisjoner, Tate-kohomologi, Serre-Tate-parameter, Lubin-Tate-gruppe, Tate-spor, Shafarevich-Tate-gruppe, Sato-Tate-formodningen, Néron-Tate-høyde.

John T. Tate har mottatt flere priser for sitt arbeid innen matematikk. Alt i 1956 fikk han Cole-prisen fra American Mathematical Society (AMS) for fremragende bidrag til tallteorien og i 1995 fikk han Leroy P. Steeleprisen for «Lifetime Achievement», også fra AMS. I 2002/2003 fikk han Wolf-prisen i matematikk «for å ha skapt vesentlige begreper i algebraisk tallteori», og i 2010 Abelprisen «for hans store og varige innflytelse på tallteorien». Han har vært invitert foredragsholder ved den internasjonale matematikerkongressen ved to anledninger, i Stockholm i 1962 og i Nice i 1970.

• Abelprisen
• tallteori

• John Torrence Tate: Abelprisens nettsider