Karl 1. Knutsson Bonde

Da Christoffer døde barnløs i 1448, ble Karl valgt til svensk konge. Frykt for at den avsatte Erik på ny skulle bli unionskonge, Karls troppestyrker og løfter om forleninger, økonomiske garantier, ridderslag og sikring av nordgrensen mot russerne må ha ført til valget. Karl spilte også på svensk misnøye med det danskdominerte unionsmonarkiet og argumenterte for valg av en innenlandsk konge. At Christian 1. ble dansk konge i 1448, ødela Karls drøm om å bli den nye nordiske unionskongen. Målet hans ble i stedet å etablere en svensk-norsk personalunion. Men da Christian ville gjenreise treriksunionen, ble han Karls rival både i Norge og Sverige.

I Norge ble Sigurd Jonsson, kong Erik og orknøyjarlen William Sinclair nevnt som mulige kongsemner, men de reelle kandidatene ble Karl og Christian. Karl ser ut til å ha stått sterkt blant allmuen og en stor del av aristokratiet, mens flere riksrådsmedlemmer støttet Christian. Bak Christian stod lojale støttespillere for en dansk-norsk union som den danskfødte biskop Jens av Oslo og holsteinskættede Hartvig Krummedike. Sigurd Jonsson kan ha ment at Christian etter konstitusjonell sedvane var nærmere tronen enn Karl. For Karls tilhengere, blant andre erkebiskop Aslak Bolt og ridderen Erik Sæmundsson, representerte Christian et unionsalternativ de fryktet ville gi dansk dominans. De argumenterte mot å ta en «dansk og tysk» konge, og søkte i stedet støtte i en norsk-svensk union, der de må ha forventet et mer jevnbyrdig forhold mellom rikene.

I et brev fra Båhus i februar 1449 gikk sju av «Norges rikes råd og menn» inn for Karl som norsk konge. At Christian ved sitt valg i Norge i juli 1449 utstedte den første norske håndfestning, der han lovet en sentral posisjon for riksrådet og fritt kongevalg i fall han døde barnløs, var trolig en viktig grunn til at noen av de sju gikk over til ham. Men enkelte stormenn agiterte fortsatt for Karl blant allmuen.

Karl rykket inn med tropper på Østlandet i oktober 1449 og ble hyllet av geistlige, adel og bønder, og han ble valgt og kronet som konge i Nidarosdomen i Trondheim november samme år. Ved kroningen slo han åtte eller ni nordmenn til riddere og utnevnte ridderne Aslak Turesson og Einar Fluga til «høvdinger» (riksforstandere?). Erik Sæmundsson titulerte seg riksforstander sønnafjells fra desember 1449.

Ved kroningen utstedte Karl en håndfestning som lignet Christians, men som klarere presiserte valgriket, manglet unntak fra innfødtes enerett til riksrådsplass og forleninger, og sikret kirkens stilling ytterligere gjennom å anerkjenne Sættargjerden fra 1277. Både innholdet og den norske språkdrakten indikerer at erkebiskop Aslak Bolt var hovedmannen bak utformingen. Karl mislyktes imidlertid i 1450 i å få militær kontroll sønnafjells, og han måtte derfor gå med på at spørsmålet om Norge skulle tas opp på et dansk-svensk forhandlingsmøte i Halmstad i mai 1450, opprinnelig berammet for å løse konflikten om Gotland.

Ettersom ledende svenske stormenn ønsket fred med Danmark, anerkjente de svenske forhandlerne i Halmstad Christian som norsk konge. Avtalen fjernet det maktpolitiske grunnlaget for Karls svensk-norske union, og han ratifiserte den etter press fra det svenske riksrådet. Karl nektet likevel å oppgi tittelen «Norges konge», og flere norske stormenn holdt fast ved Karl og dro til Sverige.

Karls krav på Norge skjerpet det spente forholdet mellom Sverige og Danmark/Norge, og det brøt ut krig i årene 1452–1453 og 1455–1457. I mangel på svensk støtte brukte Karl en av sine norske støttespillere, ridder Ørjan Karlsson, som hadde tilhold i Jämtland, til å herje i Nidaros-provinsen i 1452. Han ble drevet ut av høvedsmannen i Bergen, og det ble sluttet fred, men en ny invasjon nådde i 1453 helt til Hamar på tross av fredsavtalen mellom de to kongene. Høvedsmannen på Akershus grep nå inn, og en ny fred holdt til 1455, da norske styrker forsøkte å gjenetablere kontroll over svenskokkuperte områder.

Konfliktene tærte hardt på Karls svenske kongedømme. Hele befolkningen ble pålagt store byrder til krigføring og en nødvendig styrking av kroninntektene, og opposisjonen vokste. I 1457 måtte Karl flykte til Danzig, en hansaby han hadde støttet i kampen mot Den tyske orden. Christian 1. ble valgt til svensk konge, og de norske landflyktige forlikte seg med Christian og vendte hjem, der flere gjeninntrådte i riksrådet.

Christians svenske politikk fremprovoserte et stormannsopprør i 1464. Allmuen krevde gjeninnsettelse av Karl, noe opprørslederne imøtekom – trolig av taktiske grunner. Karl resignerte imidlertid overfor den fortsatte motstanden fra slektsgruppen Oxenstierna/Vasa og abdiserte allerede i januar 1465. Til gjengjeld fikk han forleninger i Finland. Opposisjonen mot den politiske dominansen til Oxenstierna/Vasa-grupperingen vokste imidlertid, og flere menn med bånd til Karl, som svigersønnen Ivar Axelsson Thott, sluttet seg til.

Ivar og brødrene hans hadde økonomiske interesser både i Danmark og Sverige, men deres svenske maktambisjoner førte til brudd med Christian. Axelssønnene aksepterte derfor at Karl på nytt ble konge i november 1467, og de hadde stor innflytelse frem til Karls død i 1470. Det var sikkert i tråd med Karls ønske at søstersønnen Sten Sture den eldre overtok riksstyret etter hans død.

På dødsleiet hadde Karl ektet sin frille Kristina Abrahamsdotter, og han søkte ved testament å sikre deres unge sønn Karl farsarven. Men den ble delt mellom de to øvrige gjenlevende barna, døtrene Kristina og Magdalena, fra henholdsvis første og andre ekteskap.

• Statue (forgylt tre, helfigur miniatyr) av Bernt Notke, ukjent år; Gripsholm slott, Sverige. Ved å sammenligne med kongens kranium har en kommet frem til at ansiktet på statuen har portrettlikhet med Karl.

• Karl Knutssons norske håndfestning med avtrykk av hans svenske (konge-)sekret finnes i RA, Oslo
• Dokumenter med avtrykk av Karls segl fra før han ble konge og hans rene svenske kongesekret finnes i Riksarkivet, Stockholm
• Dokumenter med avtrykk av hans svensk-norske (konge)sekret finnes i Riksarkivet, København og Riksarkivet, Stockholm
• Begge kongesekreter er beskrevet og avbildet i Harald Fleetwood: Svenska medeltida kungasigill, bind 2, Stockholm 1942, sidene 88–93

• Diplomatarium Norvegicum (DN), bind 1 nr. 829, bind 3 nr. 865, bind 5 nr. 667, 697 og 757, bind 16 nr. 176, 179, 213 og 333, bind 17 nr. 1035, 1043, 1047, 1053, 1062 og 1241
• Norges gamle Love (NgL), rekke 2, bind 1 nr. 92, bind 2 nr. 5 Tillæg 1–7 og 9, nr. 11 Tillæg, nr. 12–13, 15 Tillæg, 16. 35–36, 405–45 og 112
• Svenska medeltidens rimkrönikor, utgitt av Gustaf E. Klemming, del 2 og 3, Stockholm 1866–68
• Carl Gustaf Styffe (utgiver): Bidrag till Skandinaviens historia ur utlandska arkiver, del 3, Stockholm 1870, nr. 22 og 38
• Vadstenadiariet, utgitt av Claes Gejrot, Stockholm 1996