Karl Popper

Popper ble ferdig utdannet som lærer i 1928. Han ble god venn med den økonomiske tenkeren Karl Polanyi og ble kjent med en gruppe filosofer ofte omtalt som Wienerkretsen, knyttet til universitet i Wien på 1920- og 1930-tallet. De beskjeftiget seg særlig med den logiske positivismen. Polanyi oppmuntret Popper til å skrive ned og utgi sine vitenskapsteoretiske ideer.

Popper diskuterte det tidlige manuskriptet til boken Logik der Forschung fra 1934 (utvidet engelsk utgave fra 1959, The Logic of Scientific Discovery) med medlemmer av Wienerkretsen som filosofene Rudolf Carnap, Moritz Schlick og Otto Neurath. Neurath kalte senere Popper for Wienerkretsens "offisielle opponent".

I 1937 fikk Popper en fast stilling som underviser i filosofi ved Canterbury University College i Christchurch, New Zealand. Her skrev han manuskriptet til boken The Open Society and Its Enemies (1945).

Under påvirkning av nazismens og fascismens fremmarsj var boken ment som en kritikk av alle former for autoritær eller totalitær tenkning. Den har særlig fokus på filosofene Platon, G. W. F. Hegel og Karl Marx.

To av Poppers østerrikske venner i London, økonomen Friedrich von Hayek og kunsthistorikeren Ernst Gombrich, hjalp han med å få boken utgitt. Hayek var begeistret for Poppers samfunnsfilosofiske ideer og arrangerte at det i 1945 ble utlyst en stilling i logikk og vitenskapelig metode ved London School of Economics and Political Science (LSE), hvor Hayek selv var professor. Popper søkte stillingen og fikk den.

I 1949 ble Popper utnevnt til professor ved LSE. Her arbeidet han frem til han gikk av med pensjon i 1969. Han var aktiv som filosof og samfunnskritiker frem til sin død i 1994. I 1976 utgav han sin intellektuelle selvbiografi med tittelen Unended Quest.

Et svært berømt møte fant sted i Cambridge University Moral Sciences Club, en filosofisk diskusjonsklubb, den 25. oktober 1946. Her ga Popper et innlegg om filosofisk metode. Til stede var blant andre Bertrand Russell og Ludwig Wittgenstein. Sistnevnte ledet møtet.

Det finnes forskjellige oppfatninger av hva som faktisk skjedde. Det virker imidlertid sikkert at Wittgenstein gestikulerte ivrig med en ildrake mens han ba Popper gi et eksempel på en moralsk regel. Popper kan ha følt seg provosert, for han svarte: "Ikke å true gjesteforelesere med en ildrake", hvorpå Wittgenstein forlot rommet.

Det er utgitt to bøker om det ti minutter lange møtet mellom Popper og Wittgenstein: Wittgenstein’s Poker: The Story of a Ten-Minute Argument Between Two Great Philosophers (2001), skrevet av BBC-journalistene David Edmonds og John Eidinow, og Beyond Wittgenstein’s Poker: New Light on Popper and Wittgenstein (2004), skrevet av den tyske filosofen Peter Munz, som selv var til stede ved møtet.

En annen berømt, men ikke helt så dramatisk debatt fant sted ved International Colloquium in the Philosophy of Science, avholdt 11. til 17. juli 1965 ved Bedford College i London. En del av kollokviet var avsatt til diskusjon av Thomas S. Kuhns vitenskapsteori under ledelse av Popper.

Popper kritiserte i sitt innlegg Kuhns begrep om normalvitenskap, mens Kuhn rettet sin kritikk mot Karl Poppers idé om at vitenskapens logikk ikke gir plass til psykologien. Selv om Kuhn i sitt innlegg flere ganger understreket likhetstrekkene mellom sin og Poppers vitenskapsteori, er det i etterkant blitt skildret som et motsetningsforhold mellom to vitenskapsteoretiske posisjoner.

Mange ser i dag Popper som talsmann for den klassiske hypotetisk-deduktive metode, og for et skarpt skille mellom vitenskap og pseudovitenskap. Kuhn derimot representerer i dag en mer konstruktivistisk eller relativistisk posisjon som utfordrer det tradisjonelle vitenskapssynet.

I boken Kuhn vs. Popper: The Struggle for the Soul of Science (2003) argumenterer vitenskapssosiologen Steve Fuller for at det egentlig var omvendt. Ifølge Fuller var det Kuhn som hadde et konservativt syn på vitenskapen, og Popper som forsvarte vitenskapens rett til uavhengig, fri og banebrytende tenkning.

Poppers idé om falsifikasjon som det bærende prinsipp for vitenskapelig forskning kalles falsifikasjonisme. I Poppers vitenskapsteori er falsifikasjonisme en logisk modell for hvordan vitenskap bør fungere. Dermed utgjør denne logiske modellen et demarkasjonsprinsipp som kan brukes til å skille empirisk vitenskap fra områder som matematikk, logikk og filosofi.

Falsifikasjonisme bygger på det gamle logiske prinsippet modus tollens. Overført til vitenskapsteori vil det si at hvis man kan finne et moteksempel på en universell regel eller hypotese, er den endelig motbevist.

Popper brukte selv det velkjente eksempelet med hvite og svarte svaner. Hvis hypotesen er at alle svaner er hvite, kan forekomsten av bare én svart svane fungere som en falsifikasjon av hypotesen. Dette var det som historisk skjedde for europeerne da de på 1600-tallet oppdaget svarte svaner i Australia.

Vitenskapelige hypoteser er utledet eller dedusert fra teorier. Derav følger navnet den hypotetisk-deduktive metode. For å ha en vitenskapelig status må de utledede hypotesene være testbare. Test kan foregå gjennom eksperimenter eller andre former for observasjon. Det er et krav at de skal være reproduserbare.

I boken Logik der Forschung (1934) påpeker Popper at testing av vitenskapelige hypoteser alltid er forbundet med en viss usikkerhet, også selv om de er reproduserbare. Derfor kan tester ikke gi grunnlag for en helt sikker falsifikasjon.

Ifølge Popper må vitenskapen nøye seg med grader av falsifikasjon. Hvis en teori og de derav avledede hypoteser har "overlevd" en høy grad av falsifikasjon, kan vi si at teorien er blitt underbygget. I boken Conjectures and Refutations (1963) skriver Popper at en vitenskapelig teori som er blitt underbygget gjennom flere forsøk på falsifikasjon av dens hypoteser, har fått et høyt sannhetspreg.

Med utgangspunkt i falsifikasjonisme avviste Popper ideen om at vitenskapen gjør fremskritt gjennom oppsamling av stadig mer empirisk kunnskap. Ifølge Popper bygger vitenskapelig fremskritt på falsifikasjon av hypoteser.

Fremskrittet består i at den vitenskapelige kunnskapen etter hvert får et høyere sannhetspreg. Den blir mer robust overfor falsifikasjon. Samtidig blir de vitenskapelige teoriene mer og mer utbygde fordi det utledes nye hypoteser, altså avledede konsekvenser av teoriene, som deretter testes.

I boken Objective Knowledge: An Evolutionary Approach (1972) beskriver Popper tre nivåer eller "verdener" av kunnskap:

1. Den fysiske verden bestående av gjenstander og tilstander
2. Den subjektive verden bestående av bevissthet og mentale tilstander
3. Den objektive verden bestående av menneskelig tenkning med matematikk, vitenskapelige teorier og kultur.

Objektiv kunnskap er uavhengig av den fysiske og den subjektive verden. Den er intersubjektiv, fordi den er tilgjengelig for alle, og kan i prinsippet vurderes av alle. Objektiv kunnskap er ikke min, din eller andres kunnskap, men eksisterer helt uavhengig av enkeltindivider, for eksempel i artikler, bøker eller undervisning.

Ifølge Popper utvikler den objektive kunnskapen seg gjennom en evolusjonærprosess i form av variasjon og seleksjon, som bygger på falsifikasjonisme. Det oppstår hele tiden nye variasjoner i form av nye hypoteser som må testes, eller nye problemer som må løses. De teoriene eller løsningene som klarer seg, det vil si at de ikke blir falsifisert, selekteres og gir senere anledning til nye variasjoner som må utsettes for falsifikasjon, og så videre.

I boken The Open Society and Its Enemies (1945) tar Popper et oppgjør med totalitarisme. Det åpne samfunn er et demokratisk, kritisk-rasjonalistisk samfunn som bygger på en fri og åpen debatt om samfunnets utfordringer og nødvendige endringer. For å sikre det åpne samfunn må det finnes sterke samfunnsinstitusjoner som beskytter demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet.

Popper var samtidig motstander av sentralisert styring og planlegging. Han foreslo i stedet en form for "samfunnsmessig ingeniørarbeid", hvorigjennom konkrete løsninger på spesifikke sosiale problemer kunne prøves ut og tilpasses i praksis.