Kenzaburo Oe

Oe ble født i landsbyen Uchiko oppe i fjellene i Ehime prefektur på øya Shikoku. Han studerte fransk litteratur ved universitetet i Tokyo.

Oe debuterte som forfatter i 1957 med novellen Shisha no ogori (De dødes hovmod) og fikk sitt gjennombrudd året etter med Buskap, som han vant den prestisjetunge Akutagawa-prisen for. Hans første roman, Memushiri kouchi (Plukk spirene, skyt barna), kom også i 1958.

Oe var gjennom hele sin karriere en uttalt krigsmotstander som både litterært og politisk kjempet mot alle forsøk på å endre eller fjerne pasifismeparagrafen i den japanske grunnloven. Han engasjerte seg sterkt i konflikten rundt fornyelsen av den amerikansk-japanske sikkerhetspakten i 1960 og var en aktiv stemme i debatten om remilitariseringen av Japan og keiserdømmets posisjon i årene som fulgte.

Litterært kom dette til uttrykk i hans utforskning av keiserideologiens forførende kraft, slik man blant annet kan se i Seventeen, en novelle i to deler fra 1961 der Oe skildrer radikaliseringen av en ungdom som verves inn i en høyreradikal organisasjon og til slutt utfører et attentat på en politiker. Fortellingen tar utgangspunkt en virkelig hendelse som fant sted i 1960, der lederen for Japans sosialistparti, Inejiro Asanuma, ble drept for åpen scene av en høyradikal ungdom i 1960. Oes novelle, og særlig andre del som hadde tittelen «Seiji shōnen shisu» («En politisk ungdoms død»), provoserte høyreekstreme grupper sterkt, og tidsskriftet Bungakukai ble presset til å trykke en offentlig beklagelse for å ha publisert teksten. Andre del av Seventeen kom ikke på trykk i Japan igjen før i 2018, da den ble innlemmet i Oes samlede verker.

Et viktig vendepunkt i Oes forfatterskap var da sønnen Hikari ble født i 1963. Hikari ble født med autisme og alvorlig hjerneskade, og legene forsøkte å overtale Oe og hans kone om å la sønnen dø. Oe skrev om det hjerneskadde barnet i novellen Himmelmonsteret Agui fra 1964, og begivenhetene omkring sønnens fødsel danner også utgangspunkt for romanen Min egen sak fra samme år. Sønnen Hikari ble født i en tid der funksjonsnedsettelse ble møtt med sterk diskriminering og usynliggjøring i det japanske samfunnet, og Oe forsøkte gjennom litteraturen å snu opp ned på etablerte konvensjoner om normalitet og avvik.

Oes engasjement i atomalderens maktpolitikk og forholdet mellom periferi og sentrum i kulturen kom også stadig mer til uttrykk i hans verker. Med Tid for fotball (1967) blir Oes fødested et viktig symbol for hans ideelle periferikultur. Dōjidai gēmu (Samtidighetsleken, 1979), M/T og fortellingen om skogens under (1986) og Natsukashii toshi e no tegami (Brev til et nostalgisk år, 1987) dreier seg alle om legender knyttet til hans fødeby på Shikoku. Hans største verk, Moeagaru midori no ki (Grønne trær i flammer), ble påbegynt i 1993 og tredje og siste del utkom i 1995.

I 1994 ble Kenzaburo Oe som den andre japaner noensinne tildelt Nobelprisen i litteratur. I begrunnelsen framhevet juryen Oes humanistiske prosjekt, som forener formidlingen av skogens og hjembygdens mytologi med utforskningen av den hjerneskadde sønnens «paradoksale, rike muligheter». Oes nobeltale hadde tittelen «Japan, det flertydige og meg selv», som er en referanse til tidligere prisvinner Yasunari Kawabatas nobeltale «Japan, det vakre og meg selv». I talen tar Oe avstand til den eksotiserende forståelsen av japansk kultur som Kawabata til dels gjør seg til talsperson for, og tar et oppgjør med den moralske og politiske «flertydigheten» som han mener preger det japanske samfunnet.

I årene som fulgte, skrev Oe flere romaner med selvbiografiske innslag, blant annet Torikaego/Chenjiringu (Bytting/Changeling, 2002), der han utdyper sitt forhold til sin avdøde svoger, filmregsissøren Jūzō Itami, og Nihyakunen no kodomotachi (Barn av 200 år, 2003). Hans siste roman, Bannen yōshiki shū: In late style (Fortellinger i sen stil) kom ut i 2013, men Oe fortsatte å være del av det offentlige ordskiftet, og flere transkripsjoner av litterære, politiske og filosofiske samtaler som han deltok i, ble utgitt helt til 2018.

Oe døde 3. mars 2023, 88 år gammel.

• Japans litteratur
• Japan

• Nobelstiftelsens nettsider om Kenzaburo Oe

• Min egen sak (Gyldendal, 1968)
• M/T og fortellingen om skogens under (Cappelen 1995)
• Tid for fotball (Cappelen 1996)
• Lær oss å vokse fra vår galskap: tre noveller fra Japan (Cappelen 1998). Inneholder novellene «Buskap», «Seventeen» og «Lær oss å vokse fra vår galskap».
• «Himmelmonsteret Agui» og «Sauer» i Japan forteller (De norske bokklubbene 1996)