Krimkrigen

Etter napoleonskrigene hadde de europeiske stormaktene; Storbritannia, Russland, Østerrike, Preussen og Frankrike, opprettet et samarbeid for å unngå større kriger og revolusjoner, den såkalte europeiske konsert. Kjernen i samarbeidet var alliansen mellom det østerrikske keiserriket, Russland og Preussen i den såkalte hellige alliansen. Etter hvert som minnene om napoleonskrigenes ødeleggelser ble fjernere ble samarbeidet løsere, men alliansen mellom Østerrike og Russland fortsatte å være kjernen i europeisk stormaktspolitikk hvor begge fokuserte på europeisk stabilitet.

Forholdet mellom de to keiserrikene Østerrike og Russland var imidlertid ikke uten problemer. Hovedproblemet var forholdet til «Europas syke mann» (Det osmanske riket), og da spesielt landets territorier på Balkan. Det osmanske riket, som strakk seg over store deler av Balkan, Tyrkia, Midtøsten og Nord-Afrika, var underutviklet, svakt både militært og administrativt, og under sterkere og sterkere press fra andre europeiske stormakter. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet hadde Russland vunnet territorier ned til det nåværende Romania og Moldova fra steppefolk med tilknytninger til det osmanske riket. I Russland var det et sterkt innenrikspolitisk press for å fortsette sørover inn i de ortodokse, primært slaviske områdene i de osmansk-styrte delene av Balkan. For Østerrike ble dette sett på som en uvelkommen inntreden på deres viktigste interesseområde.

Storbritannia så også med sterk skepsis på russisk ekspansjon sørover. De fryktet at russisk ekspansjon kunne true deres kontroll over India, gjennom å etablere en sterk posisjon i de østlige delene av Middelhavet og i Sentral-Asia.

I Frankrike hadde en nevø av Napoleon Bonaparte kommet til makten i revolusjonsåret 1848. Han utnevnte seg senere til keiser som Napoleon 3 og gjorde alt han kunne for å lede landet ut av den relative utenrikspolitiske isolasjonen det hadde levd i etter napoleonskrigene og å igjen gjøre dem til en ledende stormakt. Napoleon 3 så nå en mulighet til å bruke knivingen mellom Østerrike og Russland om Balkan til å splitte de to maktene. Målet var å øke fransk innflytelse i osmanske områder, og å gjenvinne Frankrikes posisjon og prestisje blant europeiske stormakter ved å svekke den østerriksk-russiske maktaksen.

Våpenet Napoleon 3 og den franske regjeringen brukte var en langvarig konflikt i to viktige kristne kirker i det osmanske Palestina: fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Her hadde det i århundrer vært kjempet mellom katolske og ortodokse prester om kontroll. Frankrike hadde på midten av 1700-tallet blitt utnevnt til beskytter av alle katolske undersåtter av den osmanske sultanen, mens Russland hadde fått samme status for de ortodokse undersåttene. I 1853 tvang franske myndigheter ved hjelp av kanonbåtdiplomati den osmanske sultanen Abdulmejid til å gi innrømmelser til de katolske prestene i kirkestriden.

Russlands tsar Nikolaj 1, en dypt religiøs mann, reagerte kraftig, siden dette i russiske øyne var et brudd på den russisk-osmanske fredsavtalen av 1774. Han sendte russiske armékorps mot de osmanske vasallfyrstedømmene Moldavia og Valakia (Donaufyrstedømmene) som svar, og krevde at Russland ble utnevnt til beskytter av alle de tolv millioner ortodokse innbyggerne i det osmanske riket. Som svar sendte de franske og britiske myndighetene flåtestyrker inn i Svartehavet for å støtte opp under osmanerne, og overtalte sultanen til å avvise de russiske kravene. I juli 1853 beordret Nikolaj 1 de russiske styrkene til å okkupere Moldavia og Valakia; osmanerne erklærte krig mot russerne som svar og gikk til motangrep.

Forsøk på å forhandle fram en slutt på krigen fra de andre medlemmene av den europeiske konserten ledet ikke fram. Etter at en russisk flåte ødela den osmanske flåten ved Sinop 30. november 1853, sendte Frankrike og Storbritannia militær hjelp til osmanerne, og et ultimatum til russerne om å trekke seg ut av Moldavia og Valakia om de ikke ønsket krig. Russerne ignorerte kravene, og 28. mars 1854 erklærte de franske og britiske regjeringene krig mot Russland.

Nikolaj 1 og den russiske regjeringen hadde forventet at Østerrike støttet sine russiske allierte, eller i det minste forholdt seg nøytral i konflikten. Dette viste seg å være en feilberegning. Østerrikerne sendte hærstyrker til grenseområdene, nektet å garantere at de ville forholde seg nøytrale og stilte seg bak det fransk-britiske kravet om tilbaketrekning. For å blidgjøre østerrikerne, trakk den russiske regjeringen sine styrker ut av Moldavia og Valakia, og de ble okkupert av Østerrike fram til slutten av krigen. Til tross for at fransk-britiske krav mot Russland nå hadde blitt oppnådd, fortsatte de to landene krigen for å tvinge russerne til å oppgi sitt press mot osmanerne.

Den britiske og franske beslutningen om å fortsette krigføringen, hang sammen med at de ønsket å knekke den russiske flåtemakten i Svartehavet og forhindre russisk innflytelse i Middelhavsområdet. Folkeopinionen i de to landene hadde også blitt pisket opp til krigsfeber av media, og den franske og britiske regjeringen følte det nå var nødvendig å vinne en overveldende seier. De kom derfor opp med en plan om å angripe den russiske flåtebasen i Sevastopol på Krimhalvøya. 360 skip tok del i flåtelandingen på Krim, nord for byen, hvor de satte i land over 50 000 osmanske, franske og britiske styrker i midten av september 1854.

Den stormakten som ble mest svekket av konflikten var faktisk aldri en del av den. Østerrike kom til å betale en høy pris for å bryte alliansen med Russland. De var diplomatisk isolert etter krigen, og kunne ikke lenger stoppe samlingene av Italia og Tyskland. De tapte kriger mot Kongeriket Sardinia og Frankrike i 1859 som var startskuddet for samlingen av Italia, og mot Preussen i 1866, et viktig steg mot samlingen av Tyskland under preussisk ledelse.

I Russland var Krimkrigen et brytningspunkt. Den satte fart på moderniseringsprosesser i landet, som opphevelse av livegenskap og industrialisering. Men krigen var også en viktig del av den etniske rensningen av muslimske befolkningsgrupper fra områdene nord i Svartehavet og i Kaukasus. Fredsavtalen fra Paris i 1856 var ikke uforholdsmessig hard mot russerne, som måtte oppgi mindre landområder i Bessarabia til en moldovsk bufferstat, samt gå med på demilitarisering av Svartehavet og Åland. Imidlertid hadde russerne vunnet større landområder i Balkan og Kaukasus enn de hadde tapt på Krimhalvøya, og fredsvilkårene ble sett på som en nasjonal vanære. Å gjenopprette russisk ære kom til å bli en ledestjerne i landets politikk i tiårene som fulgte, samt en vending mot Preussen som en ledende alliert i stedet for Østerrike.

Britene hadde teknisk sett vunnet krigen, men den britiske hærens omdømme ble skadet av skandalene rundt krigen, og regjeringen til George Gordon Aberdeen falt på grunn av konflikten i 1855. Men de hadde lyktes i å stoppe Russland fra å trenge sørover inn i Balkan, og landet kom aldri til å direkte true den britiske forsyningsruten til India så lenge det britiske imperiet bestod.

Den store vinneren på kort sikt var Frankrike, som gjenvant mye av sin innflytelse på kontinentet på bekostning av Russland og Østerrike. Kongeriket Sardinia, som kjempet mot Russland, og Preussen som holdt seg nøytralt, var også stormaktspolitiske vinnere fra krigen. Med den østerriksk-russiske alliansens død var nå målene om å samle Tyskland og Italia blitt mye enklere.

For det osmanske riket var slutten på krigen kun en liten pustepause i en lang oppløsningsprosess. Sultanen ble invitert inn i den europeiske konsert, men dette stormaktsforumet var nå nærmest uten innflytelse. I fredsavtalen lovte europeiske stormakter å garantere osmansk selvråderett og territorial integritet. Dette kom til å sikre det osmanske rikets territorier i noen tiår framover, men økende press fra balkansk nasjonalisme og vestlig imperialisme gjorde til slutt situasjonen umulig. I den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 vendte russerne tilbake, nå i samarbeid med balkanske separatiststyrker, og lyktes i å knekke osmansk overherredømme sør på Balkan.

Krimkrigen blir ofte sett på som den første moderne krig på grunn av en rekke teknologiske og militærvitenskapelige nyvinninger som først ble utprøvd her. Den var også starten på moderne krigsjournalistikk og feltmedisin. Florence Nightingale ble kjent for sitt arbeide i krigslasaretter under Krimkrigen, og på russisk side ble Lev Tolstoj kjent for sin skildring av beleiringen av Sevastopol.

Krigen var på mange måter et vendepunkt i europeisk historie, fra førindustriell til industriell krigføring, fra aristokratisk styring til ekspertstyre, og fra fred og konservativ stabilitet til slutten av 1800-tallets europeiske kriger, revolusjoner og raske samfunnsendringer. Krimkrigen innledet en periode i europeisk historie som fikk en lignende avslutning, men i mye større skala: første verdenskrig.

• Krim
• Europas historie