Leo 13.

Leo 13. var en italiensk geistlig som var pave fra 1878 til 1903.

Som nuntius i Brussel i 1843–1846 og under reiser til London, Paris og Köln kom han i kontakt med moderne samfunnsproblematikk. Som biskop av Perugia (1846–1878) fremmet han nythomismen og bekjempet de anti-kirkelige lovene som ble innført i 1860. Han ble utnevnt til kardinal av pave Pius 9 i 1853.

Etter at han ble valgt til pave, la Leo straks frem et program for å forsone kirken med det moderne, demokratiske samfunn. Han understreket statens selvstendighet i forhold til kirken og oppfordret franske katolikker til å akseptere republikken. Han gjenopprettet gode forbindelser med Tyskland etter kulturkampen, forbedret forholdet til Belgia og Storbritannia, og opprettet diplomatiske forbindelser med USA. En rekke stater knyttet diplomatiske forbindelser til Vatikanet i hans tid. Forholdet til Italia ble imidlertid ikke løst, og Leo anså seg som «fange i Vatikanet». Forholdet til Frankrike ble forsuret på grunn av de anti-klerikale lovene i 1901.

Leo huskes særlig for encyklikaen Rerum novarum (1891), der han la grunnlaget for moderne katolsk sosiallære. Han fordømte sosialismen gjentatte ganger, men forkynte samtidig nødvendigheten av å respektere arbeidernes rettmessige krav, særlig retten til å danne fagforeninger.

På grunnlag av Thomas Aquinas' stats- og sosiallære understreket han borgernes frihet og prinsippene for et kristent demokrati. Han bidro sterkt til å styrke Thomas' stilling som kirkens fremste teolog og tok initiativet til en tekstkritisk utgave av hans verker. Han støttet, om enn forsiktig, bibelforskning etter moderne prinsipper.

I 1883 åpnet han Vatikanets arkiver for forskere fra alle konfesjoner. Han søkte å fremme enhet med andre kristne kirkesamfunn, dog på den romersk-katolske kirkes premisser. Enhetsbestrebelser i forholdet til den anglikanske kirke mislyktes da han forkastet de anglikanske ordinasjoners gyldighet i 1896.