Ludvig Munk

Da krigen var over, ble Ludvig i 1571 belønnet med Trondheim len (Trøndelag, Nordmøre, Jemtland og Herjedalen) på gode vilkår. Det tok ikke lang tid før han havnet i konflikt med bøndene i Trøndelag. De hevdet å bli avkrevd nye og høyere avgifter av Ludvig og futene hans.

Klagesaken skulle behandles på lagtinget i Trondheim i mars 1574, men her ble konflikten bare forsterket. Kildene (som er farget av å ha blitt skrevet av forvaltningseliten) forteller om «mytteri og opprør» ved lagtinget, noe som resulterte i en egen rettssak sommeren samme år. Der fikk bøndene delvis medhold i sine opprinnelige klager, men de anklagde opprørslederne ble likevel dømt fra liv og gods in absentia. De ble i løpet av det påfølgende året fanget, henrettet og lagt på steile og hjul i Trondheim. Kongen godtok videre gauldals- og orkdalbøndenes tilbud om å betale 250 riksdaler i bot for den opprinnelige oppstanden. Da Ludvig skulle drive inn disse bøtene, ser han ut til å ha presset bøndene ekstra hardt, for sluttsummen ble rundt fem ganger så stor.

Enkene til de henrettete opprørslederne klagde inn saksgangen til kongen, og saken ble lagt fram for rettertinget på herredagen i Trondheim i 1578. Likene lå der da fremdeles på steile og hjul. De henrettete bøndene ble så frikjent posthumt, og enkene deres ble tilkjent erstatning. Dette fikk få umiddelbare virkninger for Ludvig Munk som var blitt utnevnt til stattholder i Norge året før.

Stattholderembetet på Akershus var tiltenkt å vær det fremste embetet i Norge da det ble opprettet i 1572. Stattholderen skulle være kongens øverste representant i riket og samtidig være lensherre på Akershus.

Da Ludvig Munk ble utnevnt, var embetets innhold i praksis derfor fremdeles i emning. Den opprinnelige planen for stattholderembetet som en «reisende kontrollør» av forvaltningsapparatet i Norge, skulle imidlertid vise seg å være urealistisk. Det ser uansett ikke ut til at Ludvig skjøttet embetet sitt spesielt godt, for han ble avsatt i 1583. Stattholderembetet ble deretter stående ubesatt i fem år. Etter dette hadde Ludvig noen mindre forleninger ulike steder i Norge.

I 1589 ble Ludvig igjen tilsatt som lensherre i Trondheim. Betingelsene var denne gangen noe dårligere enn forrige gang, noe som drev Ludvig til å presse bøndene enda hardere. Dermed kom Ludvig nok en gang i konflikt med de trønderske bøndene. Mange husket også lensherren fra tidligere av, for de overdrevne innkrevingene av bøter i 1570-åra var blant sakene bøndene klagde inn til kongen i 1596. Denne gangen ble Ludvig avsatt mens klagene ble etterforsket. I 1597 ble det avholdt ny herredag i Trondheim. Munk hadde utformet et forsvarsskrift der han i stor grad forsvarte handlingene sine som lensherre med at han ikke kjente til norske forhold, men hadde fulgt vanlig dansk praksis. Riksrådene dømte Ludvig Munk til bøter for omfattende mishandling og overgrep mot bøndene. I 1599 ble imidlertid Ludvig erklært fri for videre tiltale, og han levde sine siste år på sine danske herregårder, før han døde i 1602. Ludvig Munk og Ellen Marsvins datter, Kirsten Munk, ble gift med kong Kristian 4 i 1615.

Ludvig Munks sak kan som nevnt illustrere mulighetene for korrupsjon og maktmisbruk som fantes i datidas styringssystem i Norge. Likevel fikk bøndene gjennomslag for sine saker på lengre sikt. Munks karriere viser derfor også at den danske sentralmakta i perioden oppnådde økende kontroll med regionale og lokale tjenestemenn fra siste halvdel av 1500-tallet. Det var en utvikling som fortsatte videre utover 1600-tallet.