Magna Carta

Aristokratiske opprør mot kongene av England var ikke uvanlige etter den normanniske erobringen av øya i 1066. Etableringen av det anglo-normanniske kongeriket på begge sider av Den engelske kanal førte med seg spesielle administrative og politiske utfordringer for de engelske kongene som også var hertuger av Normandie, og fra 1154 dessuten hertuger av Aquitania og grever av Anjou, Maine og Poitou. De franske besittelsene gjorde de engelske kongene til vasaller av den franske kongen, og trakk de engelske kongene inn i fransk maktpolitikk. Samtidig eide engelske aristokrater ofte gods også på den franske siden av kanalen.

Både samtidige og moderne historikere har betraktet kong Johan som en spesielt udugelig konge. Klagemålene mot Johan er riktignok påfallende like de som ble rettet mot hans far, Henrik 2. I begge tilfeller så aristokratene seg leie på høye skatter, et sendrektig og hensynsløst rettssystem, utnevnelse av høyere embedsmenn fra de lavere samfunnsklasser, og tilsidesettelse av aristokratiske privilegier. Kong Johan ble imidlertid stilt overfor to utfordringer som han taklet dårligere enn tidligere konger: krig med Frankrike og uenighet med kirken. Disse faktorene medvirket til opprøret mot kongen og utstedelsen av Magna Carta.

Kongens skarpe retorikk forsikret baronene om at det bare var våpenmakt som ville gjøre kongen kompromissvillig. I april 1215 samlet derfor baronene seg ved Stamford og marsjerte sørover. 17. mai samme år inntok opprørerne London og fikk støtte av byens innbyggere. Først da gikk Johan med på forhandlinger. Han møtte dem ved Runnymede, vest for London, og satte sitt segl på Magna Carta 15. juni 1215. Til gjengjeld ga baronene kongen sin troskapsed.

Det virker imidlertid som Johan kun var ute etter å kjøpe tid, for straks dokumentet var beseglet, fikk kongen pave Innocens 3. til å erklære hele dokumentet ugyldig. Stephen Langton, som til nå hadde hatt pavens støtte, ble dessuten avsatt fordi han ikke hadde støttet kongen mot opprørerne. Avvisningen av Magna Carta utløste i 1215 en borgerkrig mellom baronene og kongen.

Selv om krigen i utgangspunktet dreide seg om Magna Cartas gyldighet, eskalerte konflikten raskt. Baronene søkte kong Filip 2 av Frankrike om hjelp, og tilbød den engelske tronen til Filips sønn Ludvig. Han ankom England i mai 1216 og ble straks kronet til konge.

Situasjonen var fortsatt uavklart da Johan døde brått i oktober 1216. Sønnen Henrik 3 ble kronet til konge av Johans støttespillere, og med håp om å kunne påvirke den ni år gamle kongen gikk nå mange baroner over til ham. I et dristig trekk ble en revidert utgave av Magna Carta utstedt i den nye kongens navn. Henriks rådgivere la dermed beslag på opprørernes sak, og støtten til Ludvig falt raskt fra hverandre. Etter en serie nederlag dro Ludvig tilbake til Frankrike i 1217.

Det første dokumentet av Magna Carta er datert 15. juni 1215 og består av 63 paragrafer. Håndfestningen erklærer politiske rettigheter for frie menn, og kirkens frihet i valg av biskoper og juridiske spørsmål (§ 1). En håndfull paragrafer regulerer ulike forhold som byen Londons friheter (§ 13), fiske i Themsen (§ 33) og måleenheter for øl, vin og korn (§ 35).

Dokumentets viktigste ambisjon er begrensningen og reguleringen av kongens utøvende makt. Kongens utenlandske leiesoldater skulle utvises fra riket (§ 50–51) og kongens gisler skulle utleveres til sine respektive familier (§ 49 og § 58–59). Dokumentet søker også å begrense kongens føydale rettigheter, som for eksempel escuage (§ 12), arveavgift (§ 2–4 og § 7), de kongelige skogene (§ 43, § 47–48 og § 53), og kongelig formynderskap for enker (§ 7) og mindreårige arvinger (§ 3–4). Visse avgifter skulle heller ikke kunne kreves av kongen uten aristokratisk godkjennelse (§ 14).

Den mest oppsiktsvekkende paragrafen er kanskje § 61, også kjent som sikkerhetsparagrafen. Den utnevner et råd på 25 baroner og gir dem en begrenset rett til å gjøre opprør mot kongen dersom han ikke skulle overholde vedtektene i dokumentet. I praksis utfordrer dette kongens suverenitet, og senere utstedelser har derfor fjernet denne klausulen.

Når det gjelder paragrafene vedrørende rettshåndhevelse, argumenterer den engelske historikeren Robert Bartlett for at baronene ikke søkte å begrense kongens juridiske makt, men å gjøre den mer forutsigbar, tilgjengelig og rettferdig. Enkelte paragrafer regulerer derfor utstedelse av dokumenter og organiseringen av lokale rettssaker (§ 18–19). I en av dokumentets mest kjente formuleringer erklæres det høytidelig at alle frie menn har krav på å bli dømt av likemenn og at ingen skal holdes fengslet uten lov og dom (§ 39–40). Det ble også stilt krav om vitneførsel før rettssaker (§ 38).

Magna Carta ble utstedt på nytt i 1216, 1217, 1225 og 1297 og er blitt oppfattet som en av grunnsteinene i engelsk statsliv. Deler av paragrafene fra 1297 er fortsatt gjeldene rett i britiske lovbøker.

Til ulike tider har brevet blitt tolket på forskjellige måter. Det opprinnelige dokumentet var først og fremst en rettighetserklæring som sikret stormennenes posisjon overfor kongen, men under senere konflikter mellom konge og Parlamentet har man ofte påberopt seg Magna Carta. Det har blant annet blitt hevdet at erklæringen var et frihetsbrev som omfattet alle borgere, ikke bare en enkelt stand av stormenn.

På 1600-tallet var interessen for Magna Carta stor og påvirket utstedelsen av Bill of Rights i 1689. På 1700-tallet ble Magna Carta del av de amerikanske kolonienes retorikk mot Storbritannia, fordi de var pålagt skatt uten at de var representert i det britiske parlamentet. En må derfor kunne si at dokumentet har spilt en vesentlig rolle ikke bare for den engelske, men også for den amerikanske forfatningsutviklingen.

I 2015 ble 800-års jubileet for Magna Carta feiret med utstillinger, nyutgivelser og minnemynter.

• håndfestning
• føydalisme
• adel
• Englands historie
• Johan uten land

• Les mer om Magna Carta hos British Library