Man

Man utsteder egne mynter og pengesedler, knyttet til pund sterling. Engelske pengesedler og mynter, og i en viss grad skotske og nordirske pengesedler, godtas og er i omløp. Øya har eget postverk og egne portotakster (lavere enn i Storbritannia). Frimerker fra Isle of Man er populære blant samlere.

Ved Ronaldsway ligger flyplass, og øya har fergeforbindelse til England og Nord-Irland, og sesongruter til Irland.

Den nordlige delen av øya er lavland, de midtre og sørlige delene er mest høyland, som når opp til 621 meter over havet i Snaefell. Fjellgrunnen består mest av harde kambriske skifere, gjennomsatt av eruptiver. Klimaet er mildt og fuktig. Katterasen manx, som utmerker seg ved at kattene ikke har hale og at bakbeina er lengre enn på vanlige katter, kommer herfra og kan ses i Manx Cattery.

De viktigste næringer er turisme, jordbruk (sauehold, grønnsakdyrking) og tekstilindustri (Manx tweed). Internasjonal bankvirksomhet utgjør i dag en betydelig del av økonomien. Man har ingen skatt på kapitalinntekter, formue og arv.

Man er et eldorado for jernbaneinteresserte. Her finnes flere veteranbaner i nærheten av hverandre. Manx Electric Railway er en trikkelinje som ble anlagt mellom 1893 og 1899 og som forbinder Douglas med byene Laxey og Ramsey i nord. Snaefell Mountain Railway ble anlagt i 1895, starter i Laxey og går opp til toppen av øyas eneste fjell, Snaefell. Toppen når 621 meter over havet. Isle of Man Steam Railway er en smalsporet jernbane som ble åpnet i 1874 og som går til flere steder på den sørlige delen av øya. I tillegg til disse, finnes det hestesporvogn i Douglas; Douglas Bay Horse Tramway som ble etablert i 1876.

Da Wilbert Awdry skrev bøkene om lokomotivet Thomas, ville han legge handlingen til et sted Storbritannia som var tilstrekkelig isolert til at han kunne beskrive det som han selv ville. Valget falt på Man, men i bøkene og de etterfølgende filmene heter øya Sodor.

Statsoverhodet kalles 'Lord of Man' også om det er en kvinne. Man står direkte under den britiske kronen, men har et visst selvstyre ifølge forfatningen av 1866. Ved siden av en guvernør, oppnevnt av kronen, står the Court of Tynwald, 'tingvollretten', som består av et råd (Council) oppnevnt av kronen og av den folkevalgte forsamling the House of Keys (det gamle allting). Lover vedtatt av det britiske parlamentet gjelder for Man bare hvis det er uttrykkelig bestemt.

Opp til vikingtiden rådde keltisk språk grunnen alene på Man. Dialekten mansk (engelsk Manx) var nært beslektet med de keltiske språkene irsk og skotsk-gælisk, lenger ute med kymrisk og bretonsk. På 800-tallet erobret nordmennene øya, og tallrike runekors vitner ennå om styrken av den norske innflytelse. De fleste storgårdene på øya bærer norske navn, skjær, bukter, fjell og nes likeså. Norsk språk døde neppe ut på Man før på 1300-tallet. Det var de erobrende herrers språk; bøndene på smågårdene fortsatte å tale sin keltiske dialekt. Da øya kom under engelsk overhøyhet på 1300-tallet, ble keltisk etter hvert trengt i bakgrunnen. Språket er nå utdødd, men så sent som i 1950 levde det noen gamle mennesker som hadde talt mansk i ungdommen og ennå husket noe av det.

Før det latinske alfabet på 500-tallet kom til Irland, brukte man på Man, som ellers i den gæliske verden, et kryptisk alfabet, det såkalte ogham-alfabet. Øyas gamle nasjonale litteratur, den keltiske som den norske, er tapt. Den litteraturen som er bevart, går ikke langt tilbake og er av relativt liten verdi; det dreier seg vesentlig om ballader og julesanger på mansk språk, dessuten oversettelser av Bibelen og andre religiøse skrifter. Øyas store litterære navn er ellers Hall Caine (1853–1931).

Øya Man ble dannet for 10 000 år siden og bosatt for mer enn 8500 år siden. I steinalderen ble megalittiske monumenter reist, som i dag er bevart ved blant annet Cashtal yn Ard, Meiayll og Ballaharra.

Skandinaver innvandret til Man fra 850 evt. I 400 år ble Man styrt av norske interesser. I middelalderen var Man med Sudrøyene (Hebridene) et bispedømme underlagt erkebiskopen i Nidaros. Magnus Lagabøte overgav øya til Skottland i 1266. I 1765 ble Man underlagt den britiske kronen.

Øya var kjent for romerne som Mona. Man ble i vikingtiden ofte regnet til Suðreyar, og alt før midten av 800-tallet hadde menn fra Norge satt seg fast på disse øyene. Øya, som snart fikk egne konger, ble fra Magnus Berrføtts tid, ca. 1100, sammen med Suðreyar lydrike under Norge. Eget bispedømme under Nidaros; ennå har biskopen av Man tittel biskop av Sodor (Suðreyar) og Man.

Etter at Man 1266 var avstått til Skottland av Magnus Lagabøte, søkte øya snart beskyttelse under Englands konge, som la den under jarlene av Stanley. I 1765 fikk parlamentet visse lovgivningsrettigheter på Man, men øya beholdt et vidtgående selvstyre.

• De britiske øyer
• Storbritannia
• Europas historie