Manneken Pis

Fontenen med Manneken Pis er nevnt første gang i en tekst fra 1451 om vannforsyningen til fontenene i Brussel. Statuen, laget av stein, sto på en søyle og lot vannstrålen strømme ned i et firkantet basseng, slik at folk kunne hente drikkevann. I 1619 ble den opprinnelige statuen erstattet av en ny bronsefigur, 55,5 cm høy, laget av Jérôme Duquesnoy den Eldre (ca. 1570–1641).

Manneken Pis er en barokk tolkning av en tissende gutt, et motiv som har røtter i gresk-romersk kunst. En tissende putto var mye brukt som fontenefigur fra 1400-tallet til 1700-tallet. Daniel Raessens utformet ny søyle og et nytt basseng. Statuen ble en viktig del av bybildet og forble til alt hell uskadet etter bombingen av Brussel i 1695. I 1770 fikk Manneken Pis en ny plassering med en nisje av stein som bakgrunn, utformet i rokokkostil. Nisjen var tidligere brukt i en annen fontene. Manneken Pis ble da mindre enn før og kunne ikke lenger ses bakfra. Fra 1851 gikk vannforsyningen direkte til boligene og fontenen hadde ingen nyttefunksjon lenger. Manneken Pis fikk derfor heretter bare en dekorativ og symbolsk funksjon. Rundt hele fontenen ble det bygd et gjerde av smijern, laget i nyrokokko, som hindret adgangen til vannet.

Skulpturen er blitt stjålet og gjenfunnet flere ganger. I 1747 prøvde en gruppe franske grenaderer fra Ludvig 15.s hær, som oppholdt seg i Brussel, å stjele Manneken Pis. Handlingen gjorde byens befolkning rasende. Som en slags unnskyldning fikk Manneken Pis en kostbar klesdrakt i gave fra Ludvig 15.

Det var også flere tyverier på 1900-tallet. Det mest alvorlige fant sted i 1965 da statuen var brukket av slik at bare føttene og anklene sto igjen. Et anonymt tips førte til at skulpturen året etter ble funnet igjen i Charleroi-Brussel-kanalen. Siden 1966 har skulpturen vært stilt ut i «Maison du Roi», Brussel Bymuseum. I 2003 ble originalstatuen restaurert slik at Manneken Pis igjen fikk beina festet til kroppen.

I 1824 kom den første boken om historien til Manneken Pis der også fire av legendene bak den berømte skulpturen er beskrevet. Senere er det utgitt mange bøker med både gamle og nye historier og legender rundt Manneken Pis.

Blant de mest kjente er historien om Godfrey 3., født i 1142 og sønn av hertugen av Brabant, som døde kort tid etter guttens fødsel. Godfrey var derfor bare et lite barn da han arvet hertugtittelen. I et angrep fra fiendtlige tropper ble den lille gutten, som tross sin unge alder var øverste leder for hæren, lagt i en kurv som ble hengt opp i et stort eiketre. Derfra tisset Godfrey i retning fienden og hans tropper ble så oppildnet av denne handlingen at de vant kampen. Til minne om seieren ble det bygd en fontene med en tissende gutt ved et eiketre på hjørnet av Rue du Chêne. 'Chêne' er det franske ordet for eik.

En annen historie forteller om en liten gutt som forsvant fra familien sin under en stor feiring i Brussel. Etter flere dagers leting fant faren sønnen igjen på hjørnet av Rue de l’Etuve og Rue du Chêne, der gutten sto og tisset. I glede over å ha funnet sønnen fikk faren laget statuen samme sted.

Det er også en historie fra 1300-tallet da fiendtlige tropper forsøkte å beleire Brussel. De festet en lunte til en kruttønne for å sprenge hull i bymuren. Men en liten gutt oppdaget den brennende lunten, og slukket flammen ved å tisse på den. Dermed reddet han Brussel fra fienden.

Alle legendene om opprinnelsen til Manneken Pis beskriver en liten gutt som med sin oppsiktsvekkende adferd fortjente å bli foreviget som en skulptur.

Det er en svært gammel tradisjon å iføre Manneken Pis klær.

Den eldste dokumentasjonen om en utkledt Manneken Pis er på et maleri fra 1600-tallet. Drakten fra 1747, som var en gave fra Ludvig 15., er det eldste originale bevarte antrekket. Allerede på 1700-tallet var Manneken Pis iført en ny drakt fire ganger i året og i 1756 hadde han avtale med egen skredder.

I dag har statuen over 1000 forskjellige kostymer. Siden 2017 er alle oppbevart på et eget museum, «Garderobe Manneken Pis», som er en avdeling under Brussel Bymuseum. Utvalget omfatter antrekk og uniformer innenfor ulike profesjoner, yrker, bransjer, organisasjoner og militære grener. Det er også mange nasjonaldrakter forært av utenlandske turister. Hver uke ikles Manneken Pis nye antrekk etter et fastsatt skjema. Ved spesielle jubileer og festivaler får han en drakt som passer til anledningen.

Det fins flere imitasjoner av Manneken Pis både i Belgia og andre land. Bare de kopiene som er støpt i Brussel og tilbudt en annen by eller organisasjon, regnes som offisielle kopier. Slike statuer kan ses blant annet i byene Colmar (1921), Osaka (1928), Bogense (1934), London (1959) og Nagoya (2015).

• skulptur