Mary Midgley

I Utopias, Dolphins and Computers: Problems of Philosophical Plumbing (1996) benytter Midgley en metafor som er beskrivende for hennes forståelse av filosofi, nemlig at filosofi utgjør en form for rørleggerarbeid. Midgley argumenterer for at det både filosofi og rørleggerarbeid har til felles, er at de handler om underliggende strukturer som spiller en avgjørende rolle for at sentrale funksjoner i hverdagen vår skal fungere, men som ofte blir oversett frem til de ikke gjør det. På samme måte som vi ikke tenker på rørene i husene og leilighetene vi bor i bør de blir tette eller begynner å lekke, og vi må gjøre noe for å fikse dem, tenker vi stort sett ikke nærmere på begrepene vi bruker før de stagnerer. Slik en rørlegger må fikse rør, er filosofens oppgave å undersøke begreper nærmere, finne ut hvor feilen ligger, og løse problemet.

Denne metaforen viser at Midgley forstår filosofi som helt sentralt i både hverdagsliv og samfunn. Midgleys eget filosofiske arbeid kan også forstås i lys av denne tanken, nettopp som et forsøk på å undersøke begrepene vi bruker, vise hvordan de former hvordan vi forstår hverken, og hvordan de av og til bør revideres for at vi skal kunne forstå verden bedre.

Et sentralt begrep i Midgleys tenkning er «myter», eller «verdensbilder», som hun også kaller det. Begrepet «myte» betegner hverken religiøse fortellinger eller usanne forestillinger, men er snarere tankemønstre vi bruker for å forstå verden. Dette begrepet favner bredt, og inkluderer for eksempel begreper, ideer og normer som på ulike måter angir hvordan vi nærmer oss tingene rundt oss. I The Myths We Live By setter Midgley seg fore å undersøke flere sentrale myter, som for eksempel samfunnskontrakten, som er forestillingen om at moral grunnleggende sett er en kontrakt som er inngått mellom individer i et samfunn. Midgleys tekster om dyreetikk og vitenskapsfilosofi kan tilsvarende leses som forsøk på å forstå og diskutere grunnleggende myter som har formet disse områdene.

Et viktig poeng for Midgley er at slike myter kun gir begrensede og ufullstendige innganger til verden. Midgley mener at mennesker tenderer til å ønske seg enhetlige teorier om hvordan verden henger sammen og se til enkeltmyter for å finne slike forklaringer, men ved å blåse dem opp på denne måten, kan vi ende opp med et fordreid bilde av virkeligheten. Midgely mener at ulike forklaringer ikke nødvendigvis konkurrerer med hverandre og sammenligner dette med å ha ulike kart for ulike formål.

Dyr utgjør et sentralt tema i Midgleys tenkning. Helt fra debuten Beast and Man er hun opptatt av ideen om at mennesker grunnleggende sett er dyr, og på ulike måter undersøker hun implikasjonene av dette i tekstene sine. Midgley var en tidlig kritiker av den moralske individualismen i dyreetikken som har blitt forsvart av eksempelvis Peter Singer, og argumenterer for at vi må forstå dyr som våre medskapninger, og at innganger til dyreetikk som fokuserer på hva slags moralsk status dyr har på grunnlag av hvilke egenskaper de besitter forenkler de moralske situasjonene vi står i i våre relasjoner til dyr. Denne inngangen til dyreetikk henger sammen med Midgleys miljøfilosofi for øvrig, som tar en holistisk tilnærming til vår forståelse av naturen og vår rolle i den.

I tråd med utgangspunktet om at myter strukturerer verden, undersøker Midgley de begrepsmessige barrierene mellom mennesker og dyr, hvor dyr forstås som noe som er radikalt annerledes enn mennesker. Dyr har tradisjonelt sett blitt satt i kontrast til menneskenes overlegne natur, noe som tilsvarende har gitt dem en lavere moralsk status. Fordi denne måten å se dyr på, også legger føringer for hvordan vi vurderer at det er akseptabelt å behandle dem, argumenterer Midgley for at vi trenger nye måter å tenke på for å forstå våre relasjoner både til dyr og til naturen for øvrig.

Et sentralt begrep i Midgleys vitenskapsteoretiske skrifter er «Gaia», som stammer fra klimaforskeren James Lovelock. Gaia-teorien forstår jorden som et selvorganiserende system, der organismene interagerer med hverandre og sine omgivelser. I gresk mytologi er Gaia jord- og modergudinnen som er opphav til alle guder og levende vesener.

Midgley er ikke ute etter å forsvare Gaia-teorien som sådan, men etter å bruke Gaia som et metafor i sine diskusjoner om hvordan ulike organismer på jorda er gjensidig avhengig av hverandre. Siden Midgley mener hvilke myter og metaforer vi bruker til å beskrive verden også påvirker hvordan vi handler, forsøker hun å forsvare Gaia som en mer holistisk inngang til miljøfilosofi som også kan hjelpe oss med å forstå vår rolle i og påvirkning på naturen.

Midgley er gjennomgående kritisk til det hun mener er reduktive og atomistiske forklaringer av virkeligheten, og fremførte omfattende kritikker av vitenskapelig materialisme og dens implikasjoner.

Ifølge Midgley har det mekanistiske natursynet lagt store føringer på hvordan vi forstår naturen og vår rolle i den, også når denne verdensforståelsen har måttet vike for nye gjennombrudd i fysikken. Midgley mener forestillingen om naturen som en maskin som kan kontrolleres og fikses fortsetter å forme hvordan vi behandler naturen, med forestillinger om at vi kan bruke teknologi til å fikse problemene vi har satt oss selv i. Disse poengene utvikles særlig i bøker som Science as Salvation (1992) og The Solitary Self (2010). Midgleys vitenskapsteoretiske interesser favnet bredt, og hun skrev om biologisk temaer i tillegg til fysikk og kosmologi. I Evolution as Religion (1985) argumenterer hun for eksempel for at ledende skikkelser i moderne vitenskapsteori, som Richard Dawkins, forsvarer en forvridd tolkning av Darwins evolusjonsteori, hvor mennesker forstås som radikalt isolerte individer i en verden som består av endeløs konkurranse.

Den svært offentlige debatten mellom Midgley og Dawkins om deres ulike tolkninger av evolusjonsteorien er kanskje noe av det Midgley er husket best for i den bredere offentligheten. Utgangspunktet for debatten var Dawkins publikasjon av Det egoistiske genet (engelsk The Selfish Gene). I denne boken argumenterer Dawkins for at naturlig seleksjon skjer på genetisk nivå, og at gener «oppfører seg» på en måte som maksimerer deres egen overlevelse og reproduksjon. I artikkelen «Gene-juggling» går Midgley hardt til angrep på disse ideene. Hun argumenterte for at det å forklare menneskelig atferd utelukkende gjennom genetisk egoisme er en forenkling som overser viktige aspekter ved menneskelig natur og samhandling. Midgley var også kritisk til Dawkins bruk av metaforen «egoistiske gener», som hun mente kunne bidra til misforståelser om genetisk påvirkning av adferd. Til sist var Midgley bekymret for hvordan slike ideer kan bidra til å undergrave forestillinger om moral og sosialt ansvar.

Debatten mellom de to hadde høy temperatur. I en revidert utgave av Det egoistiske genet fra 1989, beskriver han Midgleys artikkel som «highly intemperate og vicious».