Max Bruch

Bruch skrev sin første komposisjon, en sang til sin mor, ni år gammel hvilket ble innledningen på en rekke komposisjoner fra de tidlige barneår – mindre motetter, salmer, klaverstykker, fiolinsonater og en strykekvartett – komposisjoner som for det meste er gått tapt.

Han fikk sin første teoriundervisning i 1849 av professor Heinrich Carl Breidenstein, en venn av faren. Fjorten år gammel, i 1852, komponerte han en symfoni, en klaverkvintett, en klavertrio og en strykekvartett, alle tre uten opusnummer. Kvartetten resulterte i et stipend fra Mozart-stiftelsen i Frankfurt og gjorde det mulig for ham å studere med Ferdinand Hiller, Ferdinand Breunung og Carl Reinecke.

I 1856 komponerte han sin strykekvartett nr. 1 i c-moll op. 9 og året etter sin klavertrio i c-moll op. 5, to verk som må regnes som svennestykker etter avsluttende studier.

20 år gammel, i 1858, hadde hans første opera, Scherz, List und Rache, premiere 14. januar i Köln, mens strykekvartett nr. 2 i E-dur op. 10 kom i 1860. I 1862 flyttet Bruch til Mannheim der hans andre opera Loreley (op. 16) ble oppført året etter, i 1863. I 1864, kom en revidert versjon av et av hans svært populære verk, kantaten Frithjof (til en tekst etter Essaias Tegnér). Bruch virket i Mannheim frem til 1864.

Etter å ha foretatt reiser til Paris og Brussel flyttet han til Koblenz i 1865 der han ble musikkdirektør. Året etter så en første versjon av den berømte fiolinkonserten i g-moll op. 26 dagens lys. Etter uroppførelsen med Otto von Königslow som solist og Bruch selv som dirigent, reviderte han konserten i 1867 etter råd fra fiolinisten Joseph Joachim. Konserten ble uroppført på nytt 5. januar 1868 nå med Joachim som solist og Karl Martin Rheinthaler som dirigent.

Bruch var musikkdirektør i Koblenz til 1867 da han flyttet til Sondershausen der han ble hoffkapellmester. Mens han var i Sondershausen komponerte han sin første symfoni, op. 28 i Ess-dur i 1868. To år senere, i 1870, flyttet han til Berlin. Her komponerte han samme år sin andre symfoni, op. 36 i f-moll og sin tredje opera, Hermione som ble uroppført i Berlin 1872. Samme år fullførte han korverket Odysseus også det et verk som ble høyt skattet av publikum.

Etter dette flyttet han i 1873 til Bonn. På dette tidspunkt var Bruch blitt en berømt og aktet komponist og frem til 1878 levde og virket han i Bonn med sin komponering som intektskilde. I Bonn komponerte han en hel rekke verk, blant annet oratoriet Arminius op. 43 i 1875 og fiolinkonsert nr. 2 i d-moll op. 44 i 1877.

I 1880 tok han imot stillingen som dirigent for Liverpool Philharmonic Society etter Julius Benedict. Samme år kom hans Skotsk fantasi for fiolin og orkester, et av hans mest populære verk. Fantasien inneholder folkemelodien Hey Tuttie Tatie. Et annet svært populært verk så dagens lys året etter – Kol nidrei for cello og orkester op. 47, et verk bygget over hebraiske melodier. Bruch fant imidlertid ut etter hvert at orkestret i Liverpool ikke holdt den standard han ønsket og sluttet som dirigent i 1883. Imidlertid møtte han sin blivende kone, Clara Tuczek, under oppholdet i Liverpool og de giftet seg der i 1881.

Etter oppholdet i Liverpool flyttet Bruch og hans kone til Breslau (nå Wroclaw i Polen) der han ble direktør for orkesterselskapet. Her komponerte han i 1886 sin klaverkvintett i g-moll (uten opusnummer) og reviderte samme år sin sin tredje symfoni, i E-dur op. 51 komponert 1882.

Han ble værende i Breslau til slutten av sesongen 1890 året da han ble ansatt som professor i komposisjon ved Kgl. Hochschule für Musik i Berlin som ved siden av konservatoriet i Leipzig var Tysklands viktigste musikkinstitusjon. Her var han professor i 20 år frem til 1910.

Året etter professorutnevnelsen så hans tredje fiolinkonsert op. 58 i d-moll dagens lys, en konsert som Bruch selv anså fullt på høyden med sin første konsert. Årene 1908–09 komponerte han ”Åtte stykker for klarinett, bratsj og klaver” op. 83, stykker som klinger usedvanlig godt for den litt uvanlige instrumentbesetningen. Serenaden for fiolin og orkester op. 75 forelå år 1900.

Bruch skrev en rekke velklingende verk også etter at han hadde sluttet ved høyskolen – Konsertstykke for fiolin og orkester op. 84, Konsert for klarinett, bratsj og orkester op. 88 og Romanse for bratsj og orkester op. 85 kom henholdsvis 1910, 1911 og 1912. Årene like før sin død så tre kammermusikkverker dagens lys: strykekvintett nr. 1 i a-moll og nr. 2 i Ess-dur komponert 1918 og strykeoktetten i B-dur komponert 1920.

Max Bruch beholdt sin professortittel ved Kgl. Hochschule für Musik helt til sin død 2. Oktober 1920.

Bruchs komplekse, men velstrukturerte komposisjoner ligger innenfor den tyske romantiske stiltradisjonen.

I forhold til toneangivende trender i tiden ligger hans musikk innenfor den romantiske klassisisme slik man finner den hos Johannes Brahms til forskjell fra den musikk man finner hos «nytyskere» som Franz Liszt og Richard Wagner.

Bruchs først fiolinkonsert viser tydelig påvirkning fra Felix Mendelssohn og hans konsert i e-moll. Både Bruch og Mendelssohn binder sammen de to første satsene i sine konserter og begge avstår fra den vanlige innledende orkestereksposisjonen. I tillegg finner man andre konservative stilmidler av formell art slik man kan finne i tidligere konserter. Samtidig kan man også finne påvirkning fra Robert Schumann.

I strykekvartett nr. 1 og 2 fra henholdsvis 1856 og 1860 finner man et tonefall og en intensitet av samme art som i Robert Schumanns kvartetter op. 41.