Mengzi

Mengzi levde på 300-tallet fvt., om lag hundre år etter Kongzi. Han ble født i Zou-staten i dagens Shangdong-provins. Faren hans døde tidlig, men moren sørget for at han fikk en god utdannelse. Han studerte ved skolen til Zisi, Konfutsius barnebarn, før han begynte å reise rundt til ulike stater for å tilby sine filosofiske tjenester. Mengzi tjenestegjorde som rådgiver for Qi-staten, men etter å ha blitt lurt til å rettferdiggjøre det han senere skjønte var en umoralsk invasjon av nabostaten Yan, forlot han sin jobb. Etter dette tok han ikke opp flere slike jobber, men fungerte som lærer for en gruppe av disipler.

Vår kunnskap om Mengzi, personen, kommer nesten utelukkende fra verket Mengzi. Dette består av 7 bøker (piān) som hver igjen er delt opp i to deler, og med en rekke kapitler. Når man referer til ulike kapitler i boken skriver man nummeret på boken, deretter del A eller B, og til slutt kapittelnummeret, for eksempel 6A15. Verket er ikke skrevet av Mengzi selv, men sannsynligvis av hans disipler.

Der Analektene til Konfusius består av korte aforismer og nedstrippete dialoger, består Mengzi hovedsakelig av lengre tekster med dialoger mellom Mengzi og herskere eller disipler. Disse dialogene er mer filosofisk sofistikerte enn Analektene, både i billedbruk og argumentasjon.

Mengzi er mest kjent for sitt utsagn om at «menneskenaturen er god» (xìng shàn). Hans interesse for menneskenaturen kom som en reaksjon på det hedonistiske og egoistiske tankegodset til filosofen Yang Zhu. I motsetning mente Mengzi at mennesket har en iboende moralsk tilbøyelighet som er grunnlaget for dyd. Hans meste kjente argument for dette er gjennom analogien om barnet som faller ned i en brønn (2A6). Et hvert menneske som ser et barn som holder på å falle ned i en brønn vill komme til unnsetning med en gang, helt uavhengig av andre omstendigheter. Vi kan dermed se at et menneske har en iboende moralsk sans.

Det er derimot ikke naturgitt at mennesket utvikler seg i moralsk retning. For at det skal skje krever det både personlig og samfunnsmessig innsats. I sin rolle som politisk rådgiver tok han til orde for en medmenneskelig styresett som legger til rette for at folks materielle behov ble møtt. Men for at herskeren skulle få til dette må han selv utvikle sin moralske tilbøyelighet. Dette sto i kontrast til den utilitaristiske filosofien til Mohistene som hadde stor innflytelse i hans samtid.

På det personlige plan mente Mengzi at man utviklet sin iboende godhet på to måter: gjennom utdanning og ved selv-refleksjon (sī). Det er spesielt selv-refleksjonen som står sentralt hos Mengzi. Dette henger sammen med hans psykologiske tilnærming til selvkultivering. Dette kommer best til uttrykk gjennom bildet av menneskesinnet som de «fire spirer:» medmenneskelighet (rén), rettskaffenhet (yì), rituell atferd (lǐ) og visdom (zhì).

Mengzi beskriver de fire slik: «Spiren til medmenneskelighet finnes i det medfølende sinn. Spiren til rettskaffenhet finnes i det foraktfulle sinn. Spiren til rituell adferd er hensynsfulle sinn. Spiren til visdom er det sinn som aksepterer og avslår» (2A6). Slik Mengzi ser det finnes de fire spirene i vårt sinn som muligheter for utvikling hvis de knyttes opp mot de tilsvarende sinnstilstandene.

Dette gjøres hovedsakeling gjennom refleksjon. Man kan reflektere på konkrete omstendigheter eller historiske hendelser. Et av de beste eksemplene på det første er Mengzis oppfordring til kongen av Qi (1A7). Når han ser at en okse til tatt for å slaktes føler han en spontan medfølelse og gir beskjed om at livet dets skal spares. På samme måte, oppfordrer Mengzi, bør kongen forholde seg til side undersåtter. Refleksjon for Mengzi er i denne sammenhengen evnen til å knytte en erfaring opp mot en annen situasjon.

Xunzi, den neste store fortolker av Konfutse, går direkte mot Mengzi i en av sine tekster kalt «Menneskenaturen er ond».

Under Han-dynastiets Keiser Wen (r. 180–157 fvt.) ble Mengzi undervist i som en av fire sentrale verk og de første kommentarene vi vet om ble skrevet. Men det var ikke før over tusen år senere at Mengzi fikk en helt sentral plass i den kinesiske filosofiske kanon. Dette skjedde ved hjelp av Neo-konfutsianske tenkeren Zhu Xi (1130-1200) som definerte Mengzi som en av de fire bøkene og skrev den mest autoritative kommentaren, Mèngzi jízhù. De fire bøkene ble fra rundt år 1300 det offisielle pensumet for den kinesiske embedsmannseksamenen som varte fram til 1900-tallet.

• Konfucius
• konfutsianisme
• Kinas historie
• Xun Zi
• Zhu Xi

• Rongen, Ole Bjørn. Læra om det gode mennesket, 1994.
• Van Norden, Bryan. Mengzi – With Selections from Traditional Commentaries, 2008.