Molde domkirke ligger i Molde kommune i Møre og Romsdal. Det er en langkirke i halvbasilika-snitt og er bygget i betong, med 900 sitteplasser. Domkirken er tegnet av arkitekt Finn Bryn (1890–1975).
Kirken ble gjenoppbygget etter andre verdenskrig og sto ferdig i 1957, men ble ikke domkirke før i 1983. Molde domkirke er hovedkirken til Møre bispedømme.
Den første kirken fra 1662 var en korskirke i tømmer og lå litt lenger inne på flaten, omgitt av en kirkegård. Den ble revet, og en lignende kirke ble bygget opp igjen i 1842 på samme tomt. Under 17. mai-feiringen i 1885 ble en saluttkanon avfyrt fra høyden ovenfor kirken. Skuddet traff kirketårnet og satte fyr på det. En ny trekirke etter tidens krav og tillempet nygotisk stil sto ferdig i 1887.
Det var denne trekirken fra 1887, med det markante tårnet over hovedinngangen, som brant ned til grunnen da to tredeler av Molde og det meste av sentrum sto i brann etter tyskernes bombing i maidagene i 1940. Allerede det første krigsåret fikk formannskapet en henstilling fra menigheten om å begynne arbeidet med å få reist en ny kirke. Dette var ikke mulig før krigen var over, men det ble lagt planer for byggearbeidet på forhånd.
Arkitektkonkurransen om ny kirke i Molde ble utlyst allerede i 1945. Finn Bryn vant med et forslag med mottoet «Kontemplasjon», en toskipet langkirke med gotisk preg, hvor betongens rammer overtar kryssbuehvelvenes og strebepilarenes statiske funksjoner. Finn Bryn var en markert funksjonalist før krigen, og hadde tegnet mange bygninger i den nye stilen. I Molde stod Bryn på historisk grunn og søkte røtter og minner.
Inngangen er fra vest ved tårnet. Inngangspartiet kjennetegnes av en grunn, trekantet baldakin over et bredere beitskimotiv i frilagt stein. Baldakinen er i fargesterk glassmosaikk, som gjentas i en dusere tone på veggene i det sirkulære korpartiet som omslutter alteret.
Domkirken har enorme dimensjoner: Kirkerommet er 65 meter langt og 25 meter høyt. Det 50 meter høye klokketårnet, en frittstående kampanile, står ved foten av skråningen på nedsiden av kirken. Tårnet er kraftfullt, samtidig som mellompartiet er oppløst og transparent.
På oversiden, mot den øvre veien, ligger et kapell med adkomst fra denne veien. Utvendig er kirkeveggene i hvitmalt betong, innvendig isolert og fôret med teglstein som er slemmet og malt. Taket over hovedskipet og sideskipet og fløybygningene med menighetskontorer og kapell er tekket med røde, enkeltkrumme teglpanner. Tilføyelsen, som inneholder koret, har kjegleformet tak tekket med kobber, og i toppen en lanterne, utformet som en enda spissere kjegle.
Tårnet markerer seg godt, sett fra byen. Domkirken ligger tett mot rådhuset som ble bygget ti år senere. Rådhusarkitektene Paul Cappelen og Torbjørn Rodahl hadde vunnet rådhuskonkurransen med en visjon om at rådhustaket skulle bli byens altan, en forlengelse av kirkebakken og visuelt fungere som en kompensasjon for en trang tomt. Dette klarte de ikke å oppnå i virkeligheten fordi taket kom én meter for høyt og forholdet mellom rådhusets og domkirkens høyder er fortsatt uavklart. Det har også blitt registrert upresise overganger, skjevheter og en kirketrapp hvor de to første trinnene er begravd. Trappens begynnelse er borte.
Domkirken er en høyreist, velproporsjonert, basilikalignende langkirke med skjevt tverrsnitt, ettersom bare den venstre siden har sideskip, først og fremst fordi plassen er for liten ytterst på brinken. Her reiser strebebuene seg ved hjelp av moderne betongteknikk i en avbalansert komposisjon: stram og kneisende mot byen, nedtonet mot plassen på nordsiden av kirken.
Inngangen er fra vest ved tårnet. Inngangspartiet kjennetegnes av en grunn, trekantet baldakin over et bredere beitskimotiv i frilagt stein. Baldakinen er i fargesterk glassmosaikk, som gjentas i en dusere tone på veggene i det sirkulære korpartiet som omslutter alteret.
Kirkerommet er elegant, men tørt. De store, vertikale vinduene mot sør sitter i dype nisjer, som på utsiden blir til et slags karnapper. Dette konstruktive grepet av U-former stabiliserer den høye veggen og tar ned horisontalkreftene som virker på det bratte saltaket. Den motstående veggen over raden av grønnmarmorerte pilarer er oppdelt i felt ved hjelp av små pilastre som korresponderer med pilarene. De er uten kapitel, men omslutter drageren som er inntrukket i forhold til pilarene og teglveggen over. Pilarene er tverrstilte og smalner av mot gulvet.
«Takhvelvingen» er en spissbue bestående av to parabelslag, men den gir inntrykk av å være et tønnehvelv på grunn av dekorasjonen med kryssbuer som visker ut hovedformen. Takdekorasjonene, som er laget av Carl Lien og forestiller julenatt, trer dermed utilsiktet tilbake. Buen over koråpningen har et svakt sirkelbueslag som «forstyrres» av overgangen mellom sylinder og kjegle i koret.
På hver sin side av koråpningen er prekestolen og døpefonten plassert, begge under en baldakin. Prekestolen i tre fra 1957 er av John Skjevik og er i en mangekantet stil. Døpefontens stativ i bronse bærer et sølvfat og er tegnet av arkitekten i 1957.
Altertavlen fra 1957 av Stinius Fredriksen viser den seirende Kristus, omgitt av de fire evangelistene på korsarmene og med «Guds øye» øverst. Til sammen danner delene et kors som står fritt i rommet mot den blågrønne veggen i apsis, som mottar lys fra den sentrale lanternen i sirkelens sentrum, både dagslys og kunstig lys. Koret er innvendig kledd med italiensk glassmosaikk. Altertavlen, som ble laget av Axel Enders i 1887, er fra den gamle kirken og er plassert på sideskipets fondvegg. På høyre del av fondveggen i hovedskipet henger korset som ble reddet ut fra to kirkebranner.
Domkirken har to vakre glassmalerier fra 1957: på nordveggen Menneskenes lengsel mot Gud av Oddmund Kristiansen og på vestveggen Betlehemsstjernen av Finn Bryn. Her balanserer arkitekten ut skjevheten i den toskipete kirken ved å dyrke asymmetrien i rosevinduet.
Orgelet i Molde domkirke ble bygd av orgelbyggeriet Rieger Orgelbau i Østerrike og installert i kirken i 1999. Orgelet har 50 stemmer, tre manualer og pedaler. Spilletrakturen er mekanisk, mens registertrakturen er elektrisk med digitalt system for lagring av registreringskombinasjoner. Instrumentet er et moderne og allsidig orgel som favner bredt i orgelrepertoaret.
Rieger-orgelet avløste et 52-stemmers orgel fra 1941, bygd av Vestre orgel- og pianofabrikk. Allerede på 1980-tallet oppstod det tekniske problemer med dette orgelet, og etter en full kollaps i 1994 startet arbeidet mot nytt orgel for alvor.
Riegers første forslag til fasade og oppstilling av det nye orgelet vakte reaksjoner, hovedsakelig fordi orgelet ville komme i konflikt med rosevinduet på vestveggen bak orgelet. Riksantikvaren grep inn, og resultatet ble en fasadeløsning som både åpnet opp mot rosevinduet og stilmessig harmonerte bedre med kirkens arkitektur.
Kirken har også et firestemmers flyttbart orgelpositiv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.