Montenegros befolkning

Budva er en mer enn 2000 år gammel by med gresk opphav. Den ligger i det tett befolkede turist- og handelsbeltet langs kysten av Adriaterhavet. Strandforstaden Becici har store turisthoteller.
.
Lisens: fri
Rådhuset i Podgorica, hovedstaden som vokser raskt og er hjem for nesten 25 prosent av Montenegros befolkning. Omlag 52 prosent av innbyggerne er kvinner, som følge av de ekstra utdannings- og jobbmulighetene hovedstaden byr på.
.
Lisens: fri

Folketallet i Montenegro er 616 177 innbyggere (2023). Antall innbyggere ble redusert med 0,2 prosent i 2023. I tiårsperioden 2013–2023 var reduksjonen på 13,7 prosent.

Forventet levealder ved fødsel er for kvinner 80,7 år og for menn 75,8 år. Fødselsraten er 10,9 promille og dødsraten er 10,3 promille. Fødselsraten er 1,8 barn per kvinne. Spedbarnsdødeligheten er 3,2 promille. Netto immigrasjon er minus 5,0 promille (Alle data 2024).

Befolkningstettheten er på 45,6 per kvadratkilometer med den tetteste bosetningen langs kysten og elvedalene. 68,5 prosent av befolkningen bor i urbane strøk (2023). De største byene har kvinneoverskudd, mens landsbygda har mannsoverskudd. Største byer er hovedstaden Podgorica med 179 500 innbyggere. Nikšić har 65 700 innbyggere og Pljevlja har 24 100 innbyggere. Langs kysten er det tett bosetting basert på turisme, handel og havnevirksomhet, i byene Bar med 45 800 innbyggere, Budva med 27 400 innbyggere, Kotor med 22 700 innbyggere og Herceg Novi med 30 800 innbyggere. (Alle innbyggertall 2023)

Etnisk tilhørighet

Største folkegrupper i 2011 er montenegrinere med 45 prosent, serbere med 28,7 prosent, bosniaker med 8,7 prosent og albanere med 4,9 prosent. Andre mindre etniske grupper er muslimer 3,3 prosent, rom 1 prosent og kroater 1 prosent (2018). Bosniakene bor hovedsakelig i nord og nordøst. Den albanske minoriteten lever i hovedsak langs grensen til Albania.

Mens 45 prosent oppgir å være «montenegrinere», er det derimot bare 37 prosent som oppgir å ha montenegrinsk som morsmål. Fordelingen mellom særlig montenegrinere og serbere bygger på en kombinasjon av språklig, nasjonal og egenrapportert identitet, noe som gir seg utslag i at en stor gruppe i løpet av de siste tiårene har endret egenrapportert tilhørighet fra «serbisk» til «montenegrinsk».

Språk

I tidligere folketellinger oppga alltid et stort flertall å tilhøre den serbiske språkgruppen. Novi Sad-avtalen av 1950 gjorde serbokroatisk til offisielt språk i Jugoslavia, og dette ble kodifisert i montenegrinsk delstatslov i 1974. Så sent som i 1991 oppga nesten 83 prosent å tilhøre den serbiske eller serbokroatiske språkgruppen.

Først i løpet av 1990-tallet skjøt den montenegrinske språklige og identitetsmessige utviklingen fart. I 2011 oppga således 42,9 prosent å ha serbisk som morsmål, mens 37 prosent oppga montenegrinsk som morsmål. Andre språk som ble oppgitt var bosnisk (5,3 prosent), albansk (5,3 prosent), serbo-kroatisk (2 prosent) og romani (0,8 prosent).

Viktigste talespråk er fortsatt serbisk, men det finnes siden 1800-tallet et montenegrinsk skriftspråk ved siden av det serbiske (og senere serbokroatiske). Identifikasjonen som serber og montenegriner kompliseres av at språkgruppene er lite klare og overlapper hverandre, valget av skriftspråk er i betydelig grad et sosialt valg av tilhørighet og identitet. Etter uavhengigheten fra føderasjonen med Serbia (Serbia og Montenegro) i 2006 har Montenegros myndigheter fremmet utviklingen av det montenegrinske skriftspråket, som har fått status som det offisielle språket og fikk tillagt ytterligere to tegn til alfabetet i 2009 (ś, ź).

Montenegrinsk

Skriftspråket i Montenegro er tradisjonelt blitt regnet som en variant av serbisk, men skiller seg fra språknormen i Serbia. I Montenegro brukes ‘jekavisk’ (dijete ‘barn’, djevojka ‘jente’), mens i Serbia brukes ‘ekavisk’ (dete, devojka). Det har tradisjonelt også vært andre mindre forskjeller i ortografi og ordforråd. Montenegrinsk skrives både med latinsk og kyrillisk alfabet, men det latinske dominerer mer enn i Serbia.

Grunnlaget for skriftspråket ble lagt av den store dikteren Petar Petrović Njegoš (1813–1851), som bygde på den lokale dialekten. Dialekten i den østre delen av Montenegro, inkludert hovedstaden Podgorica, skiller seg en god del fra serbisk skriftspråk. Allerede i flere tiår før Montenegro ble en selvstendig stat i 1878, argumenterte språkmannen Vojislav Nikčević for at slike dialekttrekk burde tas opp i skriftspråket. Med uavhengigheten og den nasjonalistiske oppblomstringen fikk dette politisk gjennomslag.

Grunnloven av 2007 slår fast at språket skal kalles montenegrinsk. I 2009 ble det vedtatt en ny montenegrinsk rettskrivning, og i 2010 kom en montenegrinsk grammatikk. Det mest kontroversielle i den nye rettskrivningen er at det ble føyd til to nye bokstaver (ś og ź) for sj og zj, og at kombinasjonen dj og tj skulle skrives đ og ć.

Selv om den nye rettskrivningen blir brukt i en del offentlige sammenhenger, er det langt fra et flertall som følger den. Språkspørsmålet er blitt sterkt politisert. De som har en proserbisk identitet og de som er motstandere av nasjonalisme, er kritiske til den nye normen.

Religion

Ved folketellingen i 2011 oppga 72,1 prosent av befolkningen at de tilhører den ortodokse kirke, 19,1 prosent er muslimer og 3,4 prosent er katolikker. Totalt sier 1,2 prosent at de er ateister, mens 4,1 prosent ikke vil definere seg religiøst.

Muslimene omfatter både bosniaker og albanere. Det katolske innslaget stammer særlig fra venetiansk påvirkning av kystområdene i sørvest.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Montenegros geografi

Sten Lundbo
Siviløkonom, tidligere ambassadør